Drøm og Realiser
Hjem > Nettsider > Dagboken i Luftforsvarets tjeneste

Dagboken " i Luftforsvarets tjeneste til USA i 1952"

 

F-84 kurs USA. 2 jpg.jpg

Foto tatt på Amarillo Air Force Base av kullet i 52-53 foran   F-80 Shooting Star

De norske er fra nr.2 venstre bakerste rekke. Robert Jensen, Knut Hauge, Jon Kristiansen, Erik Madsen, Jan Johansen (senere Ulveie), Gunnar Johansen (senere Støltun), Svein Jensen, Ole Størkesen, Erik Tandberg. Nr. 2 i første rekke fra venstre er Wilhelm Hansen (senere Trym) De øvrige er amerikanske elever.

 

Livet  som elev i USA

Minner fra luftforsvaret der vi ble sendt på teknisk kurs på F-84 til Amerika

 

Vi var en gruppe gutter sendt fra Det Norske Luftforsvar til Amarillo Texas for på den tekniske siden å bli spesialister på F-84

 Det ble skrevet dagbok. Den første har jeg ikke funnet. Derfor skal jeg etter hukommelsen rekapitulere litt av den første tiden.

 

Erik Madsen har også satt ned på papiret om våre opplevelser .For å utfylle tiden der borte er det tatt inn hans  nedtegnelser i uthevet skrift. Da har bildet blitt mer komplett. Vi alle husker, vi alle hadde forskjellige opplevelser og vi alle har glede av å rekapitulere en tid som var med på å forme oss alle.

 

Vi søkte om opptak til teknisk utdannelse i luftforsvaret. Alle gutta i gata var heldige., både Jan, Wilhelm, Robert og jeg kom med og ble tatt ut . Det var i alt 9 stykker av oss. 150 hadde søkt.

 

noen bilder på turen.JPG

 

 Dagen opprant og fra Braathens kontor gikk bussen til Gardermoen Venner, kjærester og foreldre så oss beveget av sted.

Erik Tandberg hadde ei flott jente som så ham vel i vei. Forloveden til Jon Kristiansen var nydelig og de skulle gifte seg når han kom tilbake. Det gikk noen tårer.

Vi fløy med Braathens SAFE DC-4 Skymaster med islandsk cabincrew med bl.a stewardess Unnur Kittilsdottir som de fleste forelsket seg i. Vi inviterte henne ut i New York. Etter 9 timers forsinkelse i Reykavik pga flytrøbbel, måtte vi igjen ned på Gander på New Foundland da temperaturen i kabinen sviktet og vi måtte få ulltepper for å holde varmen. Under reparasjonen på Gander oppholdt vi oss i terminalbaren der vi ble underholdt av et par nydelige svarthårete fransk-kanadiske jenter, sier Madsen. Først ved 21-tiden landet vi i New York. Landingen var røff for ørene pga hastig descent ( nedstigning) Robert var lenge plaget av dette, og var døv helt til vi kom til Chicago. Vi rapporterte på Fort Hamilton og ble innlosjert på et hotell som hette Plymouth. Der var det ei hore som ga oss bilde av seg selv, trodde vel hun skulle få napp. Har fotoet ennå i albumet. Tante Elin møtte oss og ønsket oss alle sammen velkommen til USA.

Reisen til Texas gikk med tog. I Chicago møtte tante Emely opp. Det ble stående vits for hver gang vi stoppet opp ville  tanta til Gursja stå på perrongen.

 Mads  sier at det han husker best av togturen var at toget hadde egen barvogn der negerbartenderen anbefalte Cuban libre ( rom and coke), noe som slo an første kvelden. Ikke rart sier han, da det eneste vi kjente fra før var Golden Cock og Brandy Spesial. Jeg beklager ikke å huske det for toget vi hadde var flott, det var Pullmannvogner både sovevogner og de med opphøyet panoramautsikt. Vi nød turen.

 

Amarillo.JPG

 

 

Vi ankom Amarillo basen som skulle være vårt tilholdssted fra oktober fram til april. Det som har bitt seg fast hos meg sier Mads, var at oppholdsrommet på stasjonen var delt i ”White” og ”Colored only”. Nå var vi virkelig kommet til The South. Dette skulle vi etter hvert bli godt kjent med, både på busser og kinoer (separate toaletter)

Alle gjorde det kjempebra på skolen. Nordmennene slo alle rekorder på skolen. Det var vel kanskje ikke så rart, vi hadde søkt av sterk interesse, vi ” pusta flygemaskiner” mens amerikanerne var beordret(”enlisted”)

Thanksgiving Day var vi invitert til familier i byen. Wilhelm og jeg kom til fru Garwood, en hyggelig eldre dame. Vi måtte gå i kirken med henne og datteren Gwen. De tilhørte ” The Nasarenes”

I kirken prekte presten etter vi var blitt introdusert som ”airmen from Norway”. Det ble klappet og vi satt oss

Midt under talen hørte vi et skrik fra talestolen, hulking og så fløy bibelen gjennom luften. Presten sa hulkende ” Tenk om jeg ikke var frelst”

Bibelen kom tilbake på plass og han fortsatte prekenen. Igjen, plutselig, ble kirken fylt av latter fra prekestolen og bibelen fløy på nytt gjennom luften. Han skreik gledesstrålende og sa at han kom til å tenke på -at han jo var frelst!!!!!

Etter prekenen måtte vi ned foran prekestolen og sette oss på kne mot en langbenk. Vi måtte folde hendene på benken og presten fòr opp og ned benke raden og drev djevelen ut av oss. Wilhelm som satt på kne på den andre side mot meg og jeg selv lo så vi ristet av dette makabre opptrinnet, men vi prøvde å holde munnen igjen. Presten trodde han gjorde en god jobb ved synet av oss. Etterpå var de middag med turkey hos Garwoods

 

Mads fletter inn at han og jeg flere ganger ringte til  fruen, som straks kom og hentet oss i sin blå Ford Coupè. Han legger til at han hadde en mistanke om at årsaken til hennes engasjement, var håp om å redde oss to unge sjeler fra et forferdet liv i nattens Amarillo. Gamla var slett ingen sinke i trafikken, det gikk så det hvinte rundt gatehjørnene.

Mrs Garwood drev som eiendomsmegler med kontor i suta. Hun leide også et rom til en eldre ungkar. ”Kjedelig type husker jeg,” sier Mads . Vi spiste frokost med ham.

 

Hennes sønn sognet ikke lenger til deres religion. Han hadde blitt forretningsmann og måtte konvertere, det var best for forretningen! Han var også president i det lokale Lions og hadde villa i snobbestrøket. Vi var engang invitert dit, men da var herren i huset på storviltjakt i Afrika, men fruen viste oss villig rundt. Hun var samtidig opptatt med å utpakke en større sending med Sheffield –plett fra England. Det var utgang til garasjen fra kjøkkenet og automatisk åpning av garasjedøren derfra. Imponerende for oss i 1952 !

 

Her kommer jeg inn igjen.

Det er andre episoder av invitasjoner som renner meg i hu. Det var tre ledere på 3368 squadron som vi tilhørte. Master sargeant Laurence Josslyn  var en rar fyr. Svær som en bjørn og noe usympatisk. Likevel ble noen av oss invitert hjem til dinner hos ham. Etter middagen ble man sittende i stua over en eller flere drinker. De ble fine i farta. Kona hans var like rar som han., lita og blond, hun var lam i det ene kinnet og så merkelig ut. Sånn halveis Dracula. Det begynte å bli sent og jeg ymtet frampå at vi skulle se å komme oss tilbake på brakka. De syntes det var noe tidlig. Jeg la meg nedpå litt i et rom mens jeg ventet til gutta var klare. Da kommer hun inn og klynger seg til meg og vil at jeg skal ta a. Brydd eller forskrekket er vel ikke det rette ordet, men noe helt nytt og uventet. ”Bjørnen” satt pussa i stua og kona, halvdracula, gjorde kur til en ”airman”i rommet ved siden av! Jeg kom meg ut i en fart.

 

Mads fortsetter: En dag ble vi også invitert til Mrs Garwoods datter Gwen som hadde en mann sterkt skadet etter en bilulykke. Han var under opplæring på folkeskolenivå. Vi ble servert ”Hot Tomales”, en meksikansk rett så hot at Gunnar og jeg drakk litervis med vann resten av kvelden. Etter kirkebesøk søndag, sto amerikanere på vår alder ved utgangen og inviterte oss til de selsomste arrangementer i regi av sekta.

 

En lørdag Jon K og jeg ( Mads)satt på en bar med en Budweiser ble vi invitert på søndagsmiddag av sidemannen. Etter noe betenkning sa vi ja takk. Han hentet oss utenfor baren dagen etter og kjørte via et supermarked for innkjøp av middagen. Vi hadde svart bekreftende på at vi likte fisk, men hadde ikke regnet med catfish, en ufyselig utseende fisk, og ikke så den fersk ut heller. Mannen hadde indiansk kone fra New Mexico med langt svart hår. Hun tiberedte middagen, vi ble servert whisky i stuen. Middagen var så som så, men vi overlede.

Senere på ettermiddagen ble vi kjørt til Star Club, der var det søndagsdans. Vi måtte imidlertid innom en liquer store først for å kjøpe oss øl da Star Club ikke serverte alkohol på søndag, men det var helt OK for gjestene å nyte medbrakt !

 

Å være i Texas uten skytevåpen gikk jo ikke an, og jeg (Mads) handlet en pent brukt HiStandard 10 skudds pistol ( Helforniklet med brunt skjefte) Jan endte opp med en Smith & Wesson revolver så vidt jeg kan huske.

 

Dagene gikk på basen, vi var oppe klokken 4 om morgenen, marsjerte til spisesalen og til skolen. Dette var bestandig Ole Størkesens mareritt. Han og Jon var ” veteraner”, de hadde vært inne i forsvaret 2 måneder lenger enn oss og han var følgelig leder. Vi marsjerte neste alltid i passgang, bare for å terge ham. Passgang er det da bena og armene beveger seg i samme retning samtidig. Prøv det engang og du ser hvor komisk det er!

 

 Kontakt.JPG  Kontakt

 

Det nærmet seg jul, og fjernsynet var i ferd med å bli introdusert i Amarillo. Folk flokket seg foran vinduene i radioforretningene for å se de lokale sendingene.

I vårt oppholdsrom på basen var vi utstyrt med HiFi anlegg og tape recorder. En dag ankom squadronsjefen ltn.Lemon opp-holdsrommet med en kjempestor pappeske og et lurt smil. Det var TV apparat, spør om det ble stas!

 

Julen nærmet seg, vi var på Basen. Mads komponerte en melodi og vi diktet en sang som vi sendte til kringkastningen hjemme. Den ble ikke sendt ut som hilsen fra oss enda vi syntes den var fin.

Her midt i Texas ørken.JPG

                                                                      Jon,Robert,Mads,Gunnar

Teksten var noe slik:

Her midt i Texas ørken                          

På en base kollosal

Her lever vi, her strever vi

Og nå vi feirer jul

( Resten husker jeg ikke)

 

 I juleferien hiket jeg til tante Johanna i Oakland California. Det var flott. Alle gutta lo da ”Gursja” skulle til tanta si, noe han hadde overalt

Der oppe fløy jeg seilfly fra Livermore, en liten seilflyplass. Fløy TG-3, en militær glider med en berømt seilflyger, Les Arnold, han hadde gull C med 4 diamanter og var en av de berømte amerikanske Navy-flygere som i slutten av 20 årene fløy med en skvadron sjøfly via Azorene til Europa. (verden rundt?) Jeg var en enkel novise!

Mads:

Robert og jeg hadde lenge før juleferien gått med planer om å komme oss til Mexico, men dette var for oss militært Restricted område, så vi søkte om leave til El Paso. Denne grensebyen ville jo være et fint utgangspunkt for å komme seg over grensen

 

Vi tok flere turer til Greyhoundterminalen i Amarillo for å se på bussene med skiltet El Paso, men fant ut at billettprisen var ganske høy, og vi fikk tips om at det var et formidlingskontor i byen som arrangerte plass i private biler som skulle til forskjellige  destinasjoner i USA. Eierne ville gjerne ha hjelp til bensinutgiftene. Innehaveren av dette kontor var litt av en type der han satt bak sitt overfylte skrivebord med cowboyhatt og stor sigar.

Fyren var hyggelig han, men noen som skulle til El Paso hadde han ikke. Men hva med en tur til California? Fristet ikke Hollywood? Vi kunne jo komme til Mexico derfra!

 

Vi slo til og fikk beskjed om å komme tilbake senere og treffe vår sjåfør. Det viste seg å være en sersjant fra basen som skulle hjem til Pasadena i julen, og det ble ikke vanskelig å bli enig med ham om pris.

Tiden for avreise  kom, og Robert og jeg  befinner oss en ettermiddag i baksetet en stor svart Mercury på Route 66 ut av Amarillo.

 Det første som skjer er at vi blir stoppet av en Hihway Patrol på motorsykkel etter å ha passert Alberquerque, New Mexico. Vår sjåfør hadde ikke oppfattet at fartsgrensen gjennom byen fremdeles ikke var opphevet. Politimannen var imidlertid ikke av den firkantede typen, og lot oss forstette med en advarsel.

 

Robert og jeg satt å småduppet i baksetet noen timer senere da sjåføren stoppet midt ute  i ensomheten. Han hadde plukket opp en hiker som viste seg å være ei ung jente. Hun ble sittende hos ham i forsetet. Det var først når det lysnet av dag at Robert og jeg fikk et inntrykk av hva slags passasjer vi hadde plukket opp.

 

Jenta var nettopp sluppet ut av fengselet i Austin, Texas hvor hun hadde sittet for løsgjengeri. Nå fikk Robert og jeg innblikk i en verden totalt fremmed for oss. Hun fortalte bl.a. at hun nå var på vei til Berkeley i California der en venn skulle skaffe henne jobb på en ” fabrikk” i Mexico der de rullet marihuana- sigaretter. Jeg tro ikke hun hadde hatt omgang med vann og såpe siden hun forlot fengselet, for hun luktet ille!

Hun ble etterlatt på en hamburgercafè i Arizona

 

I Pasadena sa vi takk for turen til vår sjåfør og tok buss inn til Holywood

Neste dag gikk med til å få sett mest mulig av herligheten, fra Beverly Hills til filmstudioer. Vi lykkes ikke i vårt forsøk på å komme inn på Universal, men ble henvist til studiokafeterian med inngang fra gaten der berømtheter frekventerte. Robert og jeg satt lenge i denne kafeterian før vi lykkes å få øye på noe kjent. Doris day dukket plutselig opp  med eni venninde eller kollega. Egentlig var det en skuffelse. En helt alminnelig jente med fregner og noe pistrete gult hår. Utrolig hva sminke på filmsettet kan gjøre.

 

Et knippe reiseminner.JPGEt knippe reiseminner

 

Julaften kom og kvelden ble feiret på Hollywood Palladium, Hollywoods fineste og største  danserestaurant. At vi hadde råd er utrolig å tenke på i dag. Dollaren var drøy den gang.

 

Kveldens attraksjon var Xavier Cugats rhumbaorkester med hans unge blonde kone Abby som vokalist. At vi følte oss som ” de gutta” viser suvenirfotoet som ble tatt med hver vår sigar. Kvelden var jo noe spesiell, og mange tanker gikk hjem til de med ribbe , juletre og gaver.

Dagen etter gikk vi å spradet på Hollywood Blvd. Om ettermiddagen kom vi i prat med et par jenter. Det endte med at vi ble invitert hjem til den ene på julemiddag (turkey) Vi ble hentet  senere i bil av jenta og hennes far og kjørt til Glendale. De hadde sitroner i hagen. Ellers husker jeg at alle satt og så på " wrestling" på TV etter middagen. Den ivrigste var gamle bestemor som hujet og skrek.

 

Dagen etter forlot vi Hollywood etter en snartur til Burbank for å se på Lockheedfabrikken. Enorme greier.Etterpå stilte vi oss med tommelen opp ved på motorveien sydover. En bronsfarget Pontiac stanset, det var en løytnant fra hæren i uniform og sa at han skulle til Palm Springs og dersom vi ville kunne vi haike med ham dit.

 Palm Springs var noe spesielt. Her var filmstjernenes tumleplass. Den ene villaen og svømmebasseng etter den andre med palmer som onkranset det hele. Etter en del filming var det om å gjøre å hike videre.

Det tok ikke lang tid før en kremgul Caddilac av siste model stanset. Vi regnet med at sekstiåringen som kjørte måtte være millionær. Han var fra Oregon og hadde gul stesonhatt som sto til bilen. Hvis vi ville holde ham med selskap til Tucson i Arizona var vi "welcome" Vi lot oss ikke be to ganger.

Mellom Palm Springs og Indio ( daddelbyen) mens vi var midt i et øde sandområde, så vi luftspeiling for første og eneste gangi vårt liv. Lengre syd i California ligger Salton Sea, en kjempestor innsjø flere hundre fot under havoverflaten. Det var denne sjøen vi plutselig så foran oss i disen med hus og trær. Sjøen forsvant like fort som den kom.

 

To  "Hot rods" med store kompressormatede V-8 motorer fòr forbi oss med en helt spesiell lyd. Dette fikk den gamle millionær til å hoppe i setet. Vi kjørte i ca 90 miles og bli forbikjørt av to slike gamle kasser tålte han ikke. Forhandeleren hadde nemlig forsikret om at " den beste bilen i verden hadde han nå". Etter vi fortalte ham om de spesiel trimmede motorer falt han etterhvert til ro.

 

På testene og eksamen gjorde vi det fint. Så ivrig på flyging som jeg var, hadde jeg ingen problemer med å få toppkarakterer. Det lyste på rommet til Erik som regel til langt på natt. Han leste på spreng.

Bilde av dama hans som hang over senga forsvant en dag.

 

Jon hadde kjøpt brudeutstyr til den store hjemkomsten. Etter hvert som han ble blakkere og blakkere pantsatte han sakene. Tilslutt sendt han en pakke tyggegummi og et par strømper til henne. Det ble ikke noe giftemål.

 

En morgen, klokken var 5:30, marsjerte vi til skolen, temperaturen var OK. Da vi var ferdige kl 12 var det sne og temperaturen hadde falt 53 grader. Vi ble sendt direkte til sykehuset og

fikk vaksine

 

Snefall i Amarillo.JPG Snøfall og kjøreproblemer

 

Snøfallet forårsaket store problemer på highwayen forbi basen, biler kjørte av veien, bulket med hverandre og noen havnet på taket. Det ble derfor rigget til et provisorisk oppholdsrom for de som var ” stranded on the highway”, med madrasser og tepper i en av messene. De ble servert mat og de måtte overnatte da det tok tid å få ryddet veien for snø og alle de skadede bilene.

 

Livet gikk sin vante gang. Vi hadde B-47 og Northrop Black Widow, B-17 og 29 samt en masse andre fly her på den store basen.

En dag skulle vi få et helt spesielt besøk. Et B 36 bombefly skulle komme fra Fort Worth og lande på basen i Amarilo. Dette var Strategic Air Command`s nyeste og største  bombefly utstyrt  med seks motorer med push propeller og i tillegg en jetmotor  ytterst under hver vinge. Disse enorme flyene ble senere erstattet med den helt jetdrevne B 52 Stratofortress.

 

Nå starter bok nummer 2 av min dagboksbeskrivelse

 

 

Dagboken  fra 21 mars 53

 

 

21 mars

 

Slutter nå på skolen, det er lørdag, klokken er 6. den annen mars begynte vi på B skift.

Det er derfor vi er på skolen nå.

Det er lenge siden jeg har skrevet i dagboka nå- den andre var i utskrevet i februar og mye har hendt siden da.

I korte trekk har følgende hendt. Søndag og lørdag weekenden (23 Feb) var jeg nede i Dallas. Kom dit ned kl.11 om kvelden. Hadde hiket ned dit. Det var 360 miles ned dit. Ringte til ( nå båser det i fløyta, alle roper omkring og jeg slutter nå, Jan har hodepine)

 forts: Ringte til E.J.Reeves om kvelden. Han bad meg å ta inn på et hotell for natten da det var ganske sent. Hotellet jeg kom til var ganske underlig. Plaza hette det.

Dagen etter fløy vi. Vi kjørte til Denton ca. 40 miles fra Dallas. Det var en liten flyplass der. Phil Easley ble med meg opp i glideren til Jon D. Carsey.

Etter ca.30 minutters termikkflyging gikk jeg inn for landing. (Phil hadde blitt luftsyk og sa jeg fløy OK slik at vi kunne lande. Vi gikk inn i samme retning som take off, han nevnte ikke noe om annen innflygningsretning pga.høyspentledning som var nesten umulig å se)

Traff en ledning under landingen. Flyet gikk gjennom et gjerde og stoppet inne i en landbruksmaskin. Han (Phil) i baksetet slo hodet litt. Flyet ble ødelagt.

Etterpå fikk jeg fly meden annen fyr (husker ikke navnet)til Dallas. Han hadde en Bonanza. På flyplassen i Dallas sto Carseys Caddilac. Jeg ble med Carsey hjem, spiste der. Utpå kvelden var det party hos ham med Bonanzaen. Han hadde alle tiders flotteste hus. 150000 dollar kostet det. Egen bar og alt mulig. Jon hadde tegnet det. Der hadde vi det deilig.

Dagen etter hiket jeg hjem. Hadde da sovet hos Jon om natten.

 

Etter å ha hiket med en gammel handelsreisende i blomsterfrø møtte jeg gutta. De hadde vært i Oklahoma og i Dallas. Satt på med de hjem.

 

Det er kankje riktig å ta med artikkelen jeg skrev etter vi kom hjem til Norge angående den flyturen. Den ble trykket i datidens flymagasin Vi Flyr.

 

Crashlanding i Texas  ( og litt til )

 

Det var i februar 1953. Vi var sendt fra det Norske Flyvåpen til trening i Amerika og satt nå på Amarillo Air Force Base i Texas, Jeg fløy seilfly hjemme i Norge, hadde fått tak i en adresse i Dallas til et seilflysenter der nede. Adressen jeg hadde fått tak i var til presidenten i The Soaring Society of America.

 En fredag etter tjenestetid haiket jeg nedover, og kom til Dallas sent på natten og tok inn på et billig hotell. Neste morgen, 21 februar, ringte jeg til presidenten og avtalte å møte på hans kontor. Vi bilte derfra til flyplassen.

For en nordmann som nesten ikke hadde sett annet enn  SG-38 og Baby`er var det nesten som å være i drømmeland I den store hangaren var det stablet inn det ene høyverdige flyet etter det andre.

Vi skulle over til en Laister Kaufmann eller LK som den kalles, med så rene og deilige linjer at det kilte i maven bare ved tanken på å fly et slikt vidunder. Dette var flyet til presidenten, det skulle jeg få fly. Han var så stolt av det og priste det i høye toner.

Etterpå traff jeg de andre gutta i klubben, som hadde møtt opp og ventet å høre om svære bedrifter hjemme i Norge, med bølgeflyging og alt mulig. Jeg måtte dessverre skuffe dem, for noe særlig høyverdig flyging hadde det ikke vært for meg, og det kunne jo flyloggen bevise.

En beskjeden total flytid på 5 timer, 13 minutter og 15 sekunder var alt jeg kunne oppvise - og det fra hele 89 turer. Det lå ikke noe bølgeflyning inne i den boka nei!

Det tok ikke lang tid før vi hadde klargjort flyet utpå den store gresssletta som klubben hadde. En instruktør skulle bli med for å sjekke meg ut, og mens slepeflyet ble varmkjørt, tittet vi på været og fant ut at termikken nok var svak, men med det gode glidetallet på LK`en hadde vi muligheter til å holde oss bra.

Med meg selv i førersetet og instruktøren i baksetet ble vi slept opp. Jeg kjælte stikka , og det var en berusende følelse å se hvor lett den lystret rorene. Så utløste vi slepelinen, og vingesuset avtok . De første termikkboblene mistet jeg fordi de var så små, men med rask reaksjon og krapp svinging i de neste, lå vi i trange spiraler oppover med kula i midten. For en berusende følelse!

I de neste 45 minuttene lekte vi med boblene, så i venstre svinger og så i krappe høyre svinger. Fra vi tok av hadde instruktøren ikke sagt ett ord, og sant å si hadde jeg helt glemt ham. I 2000 fot hørte jeg stønn fra baksetet. Jeg snudde meg å så han var helt grønn i ansiktet. Han stønnet - jeg er luftsyk! Få meg ned herfra.

Plassen lå rett under oss og jeg kunne se den brunsvidde sletta tegne seg som en flaske med store trær rundt. Jeg tok en lang slak venstre sving, og kom i god posisjon for en fin landing. Med både sideslipp og fulle stupbremser bar det godt nedover, jeg satt å småplystret for meg selv og så for meg en fin merkelanding på samme punkt som vi tok av fra.

Jeg hadde nå kommet lavt nok til å se at jeg ville ha god høyde over gjerdet som

gikk tvers over åpningen som dannet flaskehalsen på plassen. Med stupbremsen ennå ute

 flatet jeg ut av sideslippen og idet hånden lå på stupbremshåndtaket for å ta denne

inn og minske gjennomsynkningen smalt det kraftig i flyet. Det tippet nese over og bakken

 kom mot meg  som en sint stut.

Fra nå av gikk alt i sakte film. I løpet av de korte sekundene dette skjedde, registrerte

jeg alt, og disiplinen du lærer når du flyr kom til sin rett. Stikka ble ført tilbake, og

jeg fikk rettet flyet med barberblads klaring mellom oss og bakken. Det krislet i

gresset. Gjerdet kom rett mot oss. Som det var i dag husker jeg at jeg tenkte da jeg

så gjerdet med piggtråden fare mot oss. - «se godt på den piggtråden, nå har vi så stor

 fart at den ikke vil skjære seg gjennom cockpiten.»

På veien gjennom så jeg piggtråden stramme seg å ryke som papirhyssing. Piong,-

 Piong,- Piong. Noen få meter fra gjerdet vi nettopp hadde gått gjennom, sto en skur-

tresker. - Nå har gjerdet stoppet farten så mye at vi ikke blir drept i skurtreskeren,

var tanken nå.

 

 

 

 krasjlanding i Texas.JPG

 

  

Så braste vi rett inn i den, og alt ble stille. Der satt jeg, midt i et virvar av stag og hjul som en annen bonde, omskoleringen tok et sekund. Jeg satt vondt, for nesa  på flyet var praktisk talt borte, bena hadde jeg fått helt opp i brystet, pedalene kunne jeg ikke se, flysetet var smalt, og jeg så til min skrekk  at den ene gjerdestolpen hadde gått gjennom flyet, lå langs setet og hadde revet opp buksebenet mitt. Hooden var borte, og det var vingene også. Jeg kom meg ut og rett bak cockpiten var kroppen brukket. Det var stille i baksetet og der så jeg instruktøren. Hodet hadde han kjørt gjennom instrumentpanelet. Jeg fikk lirket det tilbake, åpnet skjorten, beltet hans, osv. Han blødde fra sår i pannen.

Etter dette kom reaksjonen. Bena klapret som tennene gjør når det er kalt, jeg ble kortere og kortere og ble til slutt liggende i gresse å sprelle. Det gikk litt tid før jeg kom til hektene igjen. De andre kom til og fikk lagt instruktøren på båre og sendt ham på sykehuset.

 

Den natten var det kalas, og med hjertet i halsen spurte jeg hva det kostet for flyet og gjerdet. Jeg var blakk.! Presidenten som eide flyet trakk på skuldrene og sa: « This is one of those things » det er slik som skjer. Jeg syntes det var litt forsmedelig og spurte om jeg ikke i alle fall kunne betale for gjerdet. Jeg har alt betalt bonden for skadene sa han, og flyet var jo hans eget og han var millionær. Jeg trakk et lettelsens sukk.

Dagen etter kjørte de meg til utkanten av byen for at jeg kunne haike tilbake til basen - og kanskje også for å se meg vel ut av byen, hvem vet.

Haltende  dro jeg meg langs veien, en bil stoppet, og seks jubelrop møtte meg: « Nå har Gunnar fløyet ». Det var de norske gutta fra basen som hadde vært på weekend - tur og var på vei hjem. Snakk om flaks.

Det viste seg at jeg hadde truffet en høyspentledning i landingen.  Mastene sto i skogholtet på begge sider av plassen med fritt spenn over « flaskehalsen ». Med det brunsvidde gresset som kontrast, var det praktisk talt umulig å se. Derimot var det markert med to pylons på plassens langside hvor man skulle lande. Man skulle ikke lande i samme retning som man ble slept opp. Instruktøren var helt borte med luftsyken sin, så han var ikke til noe hjelp. Han fikk ikke noe mèn av ulykken fikk jeg senere beskjed om.

 Moralen i denne historien bør være klar for alle. Selv om plassener aldri så liten, bør man alltid be om å bli briefet om den. Det kan forkomme ting som ikke er synlig for det nakne øye.

 

Som en liten fotnote bør det nevnes den neste tur. Også den kunne ha endt med knall og fall. Vi var flyttet opp på spesialistkurs i Canute Field Illinois.

Champagne var nærmeste flyplass og det skulle bli seilflyging med bilslep. Mente amerikansk materiell ville være av høy kvalitet og stikk i strid med innlærte prosedyrer trakk jeg i stikka så fort som mulig og steg med 32 meter i sekundet rett fra bakken,. Skulle vise at vi nordmenn kunne vinne høyde. Etter 2 sekunder røyk wiren med meg på vei til himmelen. Fikk snudd flyet med wirestubben hengende fra nesa og i annen etasjes høyde var jeg fremdeles 90 grader på moder jord og småsteinene ble større en godt var. Farten var nå stor nok til at vingene bar og jeg trakk voldsomt i stikka. Der satt vi på rullebanen uten en skramme. Forresten ikke helt riktig. Ansvarlig instruktør den dagen bet i opphisselsen så kraftig til at hun kløvde leppa. Erik Tandberg sto ved siden av og sa senere at de alle var sikre på katastrofal utgang. Turen ble ikke loggført, men neste varte i 5 min.

 

Her kommer Mads inn med noen linjer. Han skriver:Jeg husker ikke når vi ti gutta ble 20, men det må vel ha vært i løpet av januar engang. Den eneste jeg kjente fra før var Tor Larsen som kom fra Godlia og var sønn av stedets baker. Det var flere vestlendinger og noen trøndere, en var fra Oslo og en fra Moss.

 

RAF i Texas.JPG

 

 Per Pedersen og Ivar Bjørsvik skulle jeg bli nærmere kjent med  i løpet av den weekenden jeg nå skal berette om. Ellers ble det ikke særlig omgang med de nyankomne. Vi første ti hadde nok blitt veldig nær knyttet til hverandre i løpet av de månedene vi hadde vært sammen.

Per hadde kjøpt en Chevrolet Sedan ( lysegrønn med mørkegrønt tak) sammen med Ivar. Knut Hauge og jeg ble invitert med på en weekend tur  i denne bilen til Oklahoma City- Turner Falls-Dallas-Forth Worth- Amarillo, noe vi takket ja til. Turen til Oklahoma City forløp problemfritt. Det jeg husker var de mange oljepumpene ogtårnene og at bensinen kostet 19 cent pr.gallon. Turner Falls skulle være en severdighet med fossefall. Etter langvarig tørke var den blitt redusert til en norsk fjellbekk og derfor ikke særlig severdig for oss.

Vi ankom Dallas sent på ettermiddagen og måtte finne overnatting. Prisene var høye i sentrum for oss ” skolegutter” så vi måtte ty til sidegatene Vi fant ett og etter heftige diskusjoner mellom de bak resepsjonen og oss der vi ønsket et rom med plass til fire endte vi opp med to dobbeltrom. Årsaken til den til dels muntre diskusjonen blant personalet forsto vi bedre senere.

Heisegutten som fulgte oss opp til rommene var ikke lett å bli kvitt, selv etter obligatorisk tips. Han skulle absolutt hjelpe oss med noe mer. ” What about some girls? Good and tight! ”  Da skjønte vi hva slags losji vi hadde valgt, hans håndbevegelser var ikke til å ta feil av!. De der need I resepsjonen hadde nok sett for seg den gruppesexes med fire mann i ett rom

 Det ble en rolig kveld på byen. Ikke forskjellig fra andre byer og Budweiser,Pabst Blue Ribbon og Miller High Life smakte her som ellers.

 På vei mot Amarillo ut på kvelden ( Jeg tror det var et sted mellom Forth Worth og Wichita Falls) fikk vi øye på en haltende hiker i veikanten. Vi stoppet og spør om vi ble overrasket. Det var jo Gunnar! Han var på vei hjem fra en seilflyweekend i Dallas og hadde vært uheldig med en landing på en flyplass et stykke utenfor Dallas, der han traff en høyspentledning. Han var jo griseheldig at det ikke gikk verre enn et vondt ben. Jeg tror han ble glad for skyssen hjem den kvelden! (PS Det var ikke benet, men ryggen det hadde gått verst utover. Det gikk over etter noen år.)

Den 2. mars var vi ferdige med General Jet Course. Den siste bransjen. Fikk 72 poeng. Gjennomsnittelig fikk jeg 64, bare ett poeng fra særdeles.

Den 5. mars var jeg 21 år. Den ble ikke feiret. I Mars flyttet vi fra 3368 Squadron til 3338 Squadron. Det var 4 av oss som kom dit. De andre 6 i kullet kom i 41 st.Squadron og resten kom i 67th- Det var litt av en flytting.

Det skulle være 2 amerikanere og en utlending på rommene. To dager etter jeg ble flytt reiste de 2 amerikanerne på mitt rom. De skulle til Tucson. Nå har jeg altså eget rom.

På 21 årsdagen fikk jeg en lighter og 5 dollar fra tante. Hun er snill.

Nå har vi bare 3 dager igjen på skolen. I dag har vi run-up. De 2 neste dagene skal vi ha test.

Forrige søndag var vi i Oslo. Det vil si det var et norsk settlement ca. 100 miles herfra. Der oppe var det hyggelig. Jeg møtte en kjempesøt tine. Hun var halvblods indianer. Skulle ha kommet ned til meg lørdag og søndag. Jeg bad henne ringe når hun kom, men skvadonen tar ikke mot telefon etter kl.4 Hun skulle ha ringt kl.8. Kanskje hun har vært her og ikke nådd meg (fikk senere vite at gutta gjorde et pek og hadde sagt jeg var ute når hun ringte. Jeg som satt på brakka hele kvelden og bare ventet på telefon)

( Nå går jeg for å spise)

23mars.

Har vært på skolen. Har hatt run-up i dag. Vi lå for det meste og solte oss. Det er veldig varmt på rommet nå – Davis sitter her , Kjøpte vinterkappa av Jon nå. I dag har jeg skrevet til Inger Gjengseth. Da jeg ikke visste adressen hennes tegnet jeg et kart på brevet.

Franskmannen som bor i rommet ved siden av spiller grammofon. I morgen skal vi ha test. Avreisen nærmer seg. Håper det er seilfly opp i Chanute.

Det er på en måte rart å reise fra Texas også.. Akkurat nå suste en T-33 over brakka. På flyplassen i stad var det brann og sykebil utrykning. Det var en T-33 som hadde meldt at det var ett eller annet galt. Bilene stod i rekke og rad oppover runwayen når den kom inn for landing. Tenker det er best å skrive hjem nå.

 

                                                       Chanute field.JPG

 

 

Lørdag 28. mars.

Vi har kommet til Chanute. Kom i dag morges. Da jeg ikke hadde dagboka på meg under turen opp hit fikk jeg låne noen ark av Wilhelm. Det jeg altså nå har avskrift av.

 

Klokka 9:30 (21:30) reiste vi fra Amarillo. Gwen så oss av sted. Det var rart og vemodig å reise fra dem alle der nede. Vi følte vi tilhørte her nede, selv om det av og til var trist, hadde det, når vi tenker på det etterpå, sin sjarm også. Den dagen vi reiste sa vi farvel til de vi kjente, Davis, Curtis, mrs Garwood (by telephone) og gutta på basen. Bussen reiste rundt omkring i basen slik at vi kunne få et siste blikk av basen. Så dro vi på stasjonen.

 

Vi har kjørt hele natten, hadde sovevogn. Det er tidlig på morgenen. Vi er i Oklahoma City.

Vi drar fra Oklahoma City nå. Rundt omkring står høye oljetårn- Det er grønt og fint her. Klokka er 7:15. Har hatt sovevogn i natt.

 

Vi har stått i Oklahoma City i en time. Solen står lavt på himmelen, inne i vogna sitter gutta og leser en avis eller ganske enkelt drømmer. Mads har lagt fra seg ukulela og avisen. Han studerer kartet.

Klokka var 21:30 da vi dro fra Amarillo. Ltn. Lemon fulgte oss. Gwen sto på stasjonen da vi kom.

Her i Oklahoma er det dyrt.

Shawnee! Vinden blåser ”svakt”, toget står og den lille landsbyen har liksom ikke våknet ennå. Bortenfor stasjonen liger en skraphaug. Vi har nå sittet i lounge rommet og sunget litt, Mads, Jon og meg. Timene går, klokka er 11. Ute er det varmt. Det er riktig et somletog vi har fått.

Vi er snart i Arkansas. Mads leser om B-36, vi andre slapper av. Ute er det trær, små vann og forfallende hus.

I går kveld så vi et uhyggelig syn. Det var en kiste til en amerikaner som var falt, antageligvis i Korea. Det var noe til ettertanke.

Vi har nettopp forlatt Little Rock- Kjører nå forbi skogen som står under vann. Negerunger sitter utafor hyttene, de falleferdige. En neger, utslitt og gammel går på linjen. Det ene øyet er ødelagt, han er krumbøyd.

Det har kommet en del nye passasjerer på toget nå-Klokka er 16. dette er riktig sørstatene, masse negre, falleferdige hus. Ikke det vi norske mener med falleferdig, nei her er det mye verre. Det må bare forklares med armer, bein og tegninger. Den hvite bydelen er flott med nydelige hus og gressplener.

I sumpene og de vannfylte markene flyr ender og andre villfugler opp. Her står hele skogen i vann igjen, alt er under vann. Robert filmer nå og da. Vannet er demmet opp her for det ikke skal renne utover de dyrkede bomullsmarkene.

Klokka er 18:10, vi har fått øye på Missisippi og Memphis. , Vi skal snart krysse brua. Sola står lavt i vest nå, den er blodrød. Det er pent her. Highwayen går ved iden av oss nå. Nå kjører vi over brua. Wilhelm undrer seg over om han får se noen av elvebåtene. Brua er stor. Det er på en måte 3 bruer tett ved siden av hverandre Den i midten er noe rart noe, vet ikke hva det er. Det er en togbru på den ene siden og bilbru på den andre siden- Skyskrapere rager opp på den andre siden av Missisippi. Nå er vi over brua. Det er pent her. ( Hva vi fant ut da vi kom inn i byen ikke var sant. Det var mørkt etter det vi så) Gutta sier det er barskt her. Vann og det hele tatt sier Wilhelm. Bilene haster i alle retninger.

 

Well, etter vi hadde sendt brev hjem, kjøpt frukt og vært i byen en time dro vi videre. ( Oppholdet varte i 1,5 time) det ble til å gå til baren og få seg en røyk og et glass øl i går kveld.

Klokka 6 imorges kom vi altså frem. Hadde sovevogn i natt

 

Mandag 30

Vi har vært her i 2 dager, de fleste av gutta spiller grammofon inne på rommet her.  Vi har fått et flott rom. Wilhelm spiller Oklahoma melodier nå, det er deilig. Ofte regner det, en kan bare være inne nå. Skolen begynner ikke før om en uke. Tenker jeg drar opp en tur til Emily noen dager.

Her i Chanute er det møkkete, de fyrer med koks og alt støvet kommer inn i brakka. Ute sitter en spurv på telefonledningen, slipper en dritt og kakker på ledningen, inne spilles ”Ol`man river”

Fløy seilfly i går  Det var nede på University of Illinois airport. Første vinsj starten var kutt i betenkelig lav høyde. Det gikk OK Den andre starten ble OK. Fløy 1-19  Schweitser.

Det hadde regnet ute natten etter jeg skrev i dagboka. Den lå på ”skrivebordet” og ble våt

 

Lørdag 4. april

Jeg er hos tante Emily. Knut er med meg. Etter å ha hiket hit med en del rare personer kom vi til Chicago klokken 4. Vi dro ned til ”the Loop”. Vi spurte en pike etter en ”telefonboot”. Hun var vennlig, hjalp oss på alle måter. Hun hette Joan. Søt. I går så vi på ”Chicago by night” etter å ha gått med Joan nesten hele dagen. Etterpå tok vi orange juice. (Det er vanskelig å skrive nå, vi ser nemlig på televisjon) Etter vi hadde sittet mer enn to timer med saften begynte vi altså å røre på oss og Joan skulle til et party.

 

Det er 5 april. Klokken er 15 minutter etter 2 (natt) Erik, Knut og jeg har sett ” Call me Madam”, Erwin Berlins operette. Den var deilig- ” I går” ringte Joan til avtalt tid. Det er noe jeg setter pris på. Jeg er kanskje ikke så god menneskekjenner, men jeg tror Joan er en god pike. (Har kjøpt moviecamera i dag)

Nå sitter vi hos tante, hun har lagt seg, hun har satt ut mat. Her sitter vi altså, spiser bananer, drikker melk, tar en røyk, ( skriver dagboken) og ser televisjon. Tilbake til Joan, Knut og jeg skal ned på kontoret hennes før vi dro. Hun bad om det.

Klokka er nå 12:45

Vi har spist deilig middag og nå ser vi på gudstjeneste på TV. Det er påskesøndag. Jeg tenkte å fly litt i dag, men pengene flyr isteden.

Vi sitter her, spiller og koser oss. Vi snakker om de hjemme. Akkurat nå ville klokka hjemme være halv ti på kvelden. Vi tenker på de på fjellet. De sitter vel ved peisen nå, eller kanskje gjør de seg i stand til å gå ut på ski i måneskinnet. Lurer på hvordan Eva har det nå, - og Joan.

Mandag 6 april

Tilbake til basen. Klokka er nå 7. Var hos Joan i formiddag, hun bad om det, søt. Hikingen gikk lett, veldig lett C-C 2t:45min.

 

Tirsdag 7 april

Begynte på skolen i dag. Det er bedre å ha noe å pusle med. Fikk lønning i dag også, 20,85$. Klart at det kom godt med. I morgen reiser de andre gutta (3) ned til Florida. Har spilt tennis og klipt meg (stuss). Det er litt rart. Håper bare det blir litt bedre til vi skal møte Joan igjen. Nå skal Wilhelm og jeg lese litt i TPO`en.

 

8 April

Sitter på skolen. Klokka er 6 om morgenen (6:10). Jeg var en tur oppe i Airmens mess i går kveld. Etterpå lå jeg å leste litt. Jeg har selvsagt glemt skriveleksa til i dag i brakka. Det er litt for jævlig å glemme alt mulig, men jeg prøver å la være, stadig glemmer jeg det ene eller det andre.

Vi har hatt frikvarter nå, ute regner det. Det er den andre dagen vi er på skolen, har hatt teori.

 

9

Sitter på skolen. Skriver som vanlig her. Nå er det lenge siden jeg har fått noe brev, det er på tide nå. Var på Chantell klubben i går, spilte Bingo. Ellers har det ikke hendt særlig nytt. Det regnet litt i går. Det er altså noe annet enn i Texas. Maten er noe bedre her også.

Det er 9 April, klokka er nå 17:15. Ute er det forferdelig vær. Lyn flerrer himmelen, hagl så store som egg drøsser ned. Her i 2.etg. har vi nesten ikke ørens lyd. Hagl som treffer vinduskarmen smeller som geværskudd. På en to tre er hele bakken hvit. Det har vært forferdelig varmt her i dag. Jeg går ned og ser litt nå. Dette er helt fantastisk. Store isklumper dekker hele bakken. En merkelig melkehvit dis ligger og dekker hele bakken, gatene er forvandlet til fosser. Gutta var redde når de var ute nå. Gutta løper inn etter kamera nå. Stemmer surrer rundt omkring her. 5-6 i blender, 25 i tid lyder der rundt omkring.

Gutta var ute, de hadde vondt overalt. Mads sier han holdt på å besvime av noen hagl som traff ham i hue. Alle er kliss klass, de måtte løpe inn til en villa som en oberst bodde for å få dekning. Ute skinner sola igjen nå. Det hele har gått fantastisk fort. Nå er det pent igjen. Kanskje leser de i morgen om været i avisen, her inne kunne jeg ikke engang høre min egen stemme. Det var voldsomt.

11 april

Sitter på skolen og skriver – som vanlig. Det er lørdag. Skal reise en tur opp til Chicago for å hente kameraet i dag. Fikk brev fra Haydn i går. Han sa at de ventet flyet om en 4 måneder.

 

13 april

Var i Chicago lørdag og søndag. Møtte først 2 gaster (amerikanske) på service for servicemen. Etterpå ringte vi til tante, sa at vi ble litt sene. Nede på Loop møtte vi to norske jenter, de var fra Stavanger. Ble med de hjem ti den ene av dem, fikk aftens, så televisjon. Etterpå gikk vi til den norske foreningen. Danset der nede til klokka ble nesten 2 om natten. Det ble bestemt at vi skulle møte dem dagen etter kl.13:30 (på klubben) Jeg kom først, Knut hadde dratt for å besøke tanta si.

 

Tirsdag 14

Sitter på skole (som vanlig) Prøvde kameraet i går Har tilsammen kjørt 25 fot. Jan var temmelig interessert i kameraet, han ville ha seg et. Fikk brev fra Elsie og pappa i går. Elsie har altså ikke glemt meg, hva jeg ønsket hun ville. Pappa skrev morsomt som vanlig. ( men dårlig rettskrivning)

Nå går det en del kadetter forbi her. De blir undervist i Engine. Klokka er 9:30, det er snart frikvarter.

 

Lørdag 18 april

Det er lenge siden jeg sist skrev i dagboka mi. Vi har hatt så mye å gjøre i den siste tida. Prøver og alt mulig. I denne bransjen vi var i nå lagde jeg 62, beste i klassen denne gang. Tandberg var litt lang i maska. Har fått en del brev hjemmefra, men har ikke fått tid til å svare. Knut og jeg drar til Chicago i dag.

Begynte å fly link i går. Det var moro, kjempefin trening.

 

Tirsdag 21 april

Har nettopp hatt prøve nå. Har alt riktig (5,0) Knut og jeg var i Chicago lørdag og søndag, hadde det kjempemorro. Først var vi på Germania Klubb. Der var det stor fest, damene i ballkjoler og herrene i smoking. Etter  å ha danset wienervalser med Dolores hele natten (til 2:30) dro vi på nachspiel til henne. Det var Knut, Joan, Dolores og jeg. Knut og jeg dro fra Dolores klokka 5 om morgenen. Vi sov tilklokka var 12 den dagen. Deretter hiket vi hjem til basen og det ble en meget begivenhetsrik tur. En tur som vi vanlig brukte 2-3 timer på tok hele 10 timer.

Vi fikk hike med to gutter og to jenter i en Hudson. De spurte oss om vi ville bli med inn og få oss et glass øl. (på en Taverna). De ble i ganske godt humør(Knut og jeg tok bare 2 øl)

Av en eller annen grunn begynte den ene jenta å grine. Det ble bestemt å kjøre henne hjem og deretter kjøre oss til Kankakee. Da jenta skulle gå ut av bilen rømte hun. Den ene karen løp ut av bilen og morroa begynte. Han tok henne opp på skulderen og bar henne tilbake. Hun sprellet og skreik. Han slapp henne etter en stund og jammen rømte hun igjen. ” Jeg vil ikke hjem” skreik hun. Vi tok da bilen for å kjøre etter henne. Da vi fikk øye på henne kjørte vi rundt slik at vi kom foran henne. Det hvinte i bremser, den ene gutten hoppet ut og slengte henne inn i bilen. Imidlertid så highwaypolitiet dette. De trodde det var kidnapping og innhentet oss. Etter en del snakk fram og tilbake ble den ene karen forbanna. Han bad coppen dra til helvete, ellers ville han drepen sa han Etter snakk fram og tilbake gikk det i orden. Det var da jenta sa at alt var OK. De tok så Knut og meg tilbake til highway 45 og vi prøvde å hike videre.

 

24 april

Vi er nå på ”testblock”. Sluttet ” accessory” i går. Fikk toppscore. Tandberg var spydig

Vi er sabla forbanna nå. Måtte flytte fra den gamle skvadronen i går. Dro til 48`th. Squadron. Det er bare dritt... ”Open Bay” 40 guys på rommet. Opp klokka 3:45. om morgenen Marsjere til spisesalen, marsjere til skolen – fra skolen, spisesalen igjen og parade klokka 1. Bedsjekk om kvelden, lyset slokkes 9. Dette er bare faen.

Var ute på flyplassen i går. Fløy Fairchild i 45 minutter. Det var deilig å komme opp litt igjen. Jeg var fornøyd med flygingen min denne gang, det eneste jeg ville like å trene på er landingsrunder.

 

25 april

I går var en røff dag. Krangling hele tiden. Det hele var angående den nye skvadronen og utlendingene. Løytnanten fikk høre hvorfor vi ikke likte dette tullet.

 

27

Er tilbake til basen igjen etter en dyr, men vellykket weekend i Chicago. Vi reiset opp lørdag, Knut og jeg. Ringte til Joan og Dolores. Doloreses mor ga meg telefonnummeret til leiligheten. Ringte opp. Da Joan ikke kunne gå ut dro Dolores og jeg først til et hotell for en drink. Etter å ha vært på kino gikk vi opp til den norske klubben, ble der til 2. Tok drosje hjem. Ringte opp til Dolores søndag, møtte henne i leiligheten. 4:30. Vi dro til den norske klubben. Etterpå, utpå kvelden dro vi på Loop og forhørte oss på USO om avgangstider for toget. Bestemte meg for å bli til klokken 2 om natten, toget gikk da. Toget kom til Rantoul klokka 5 i morges. Det ble altså ikke noe søvn å få. Vi hadde ” drill” i dag morges også.

28

Vi er kjempetrøtte, klokka er 6:10 og vi sover mer enn vi har godt av, men når vi står opp så tidlig som vi gjør, er vi mer døde enn levende. Spiste bare en gang i går også. Er lei av hele greia. Det eneste lyspunktet er Chicago lørdag og søndag.

 

29

Fikk brev fra CAA i går med legesertifikatet. Skrev brev til pappa og mamma, Eva, tante Elin og Johanna. Fikk brev fra pappa og mamma i går også, det lå 2 dollar inni. Har begynt med kaki nå. Sitter som vanlig på skolen. Gutta er trøtte.

 

30 april

Fikk brev fra Dolores i dag. Skal dit opp lørdag o søndag.

 

4 mai

Jeg ligger på sengen. Har sovet litt. Våknet av at franskmennene spilte Edit Piaff plater. De har holdt på minst en time nå.

Det er så mange tankersom kommer når du ligger der og lytt er. Tenkte på Willy Ott og konen hans, på babyen, på livet og hvor vanskelig det er. Jeg skulle like å bli her borte. Det er noe annet her enn hjemme, atmosfæren er annerledes, det er på en måte som å leve i musikk – farlig musikk. Det er den eneste forklaring jeg kan finne.

Jeg syntes det er ett eller annet i atmosfæren her som er så rart, liksom en snøball som ruller og ruller.-bønnhørlig. De bare går på, kanskje litt for uavhengige også.

Vi var i Chicago i går og lørdag. Lå hos Mrs. Gates, det var Dolores som ordnet det. Skal opp igjen neste lørdag.

Lørdag var vi på en ”wedding reception” nede på 83 South. Det var noen polakker som giftet seg. Det var et underlig bryllup, ble holdt i et baklokale på en bar. Folk kom, tok en drink og danset og så gikk. Knut og jeg sovnet i drosjen hjem. Dolores som var våken holdt sjåføren med selskap.( Dolores,Mary Kaye and Mrs.Gates er hyggelige mennesker)

Dolores, Sibylle, Peter, Knut og jeg var på museum i går. Weekendene oppe i Chicago er et lyspunkt. Vi lever der oppe. .Dolores er søt-voksen

Det er ikke morsomt å tenke på at jeg skal reise fra alt dette. Knut liker det heller ikke.

Til og fra hiket vi med en engelsk dame og en amerikaner. På tilbaketuren gikk diskusjonens bølger høyt om Europa og USA. Han hadde en del sjokkerende meninger om den saken.. Særlig England likte han ikke. Dessverre syntes det å være slik at de fleste amerikanere er av den mening.

 

I morgen skal vi ha test. Det er best jeg leser litt nå. Tror jeg er litt utafor i denne bransjen.

 

6.mai

Begynte på en ny bransje i dag. Det ser ut til å bli en ganske lett bransje.

 

7.mai

Første inntrykket av bransjen var galt. Vi hadde test allerede i dag. Alle sammen gjorde det veldig dårlig. Bestemann fikk 57 og nest beste(jeg) fikk 49. Instruktøren han ser ut til å være en dust.

Kan hende han ”tenner” for fort ( rødhåret) Fikk brev fra Dolores i går Det har vært svært lenge siden jeg har hørt noe fra Eva! Håper jeg får brev i dag.

 

8 mai

Fikk bukse og jakke av tante i går. Det var deilig. Skal skrive til henne neste uke tenker jeg. Har ennå ikke hørt noe fra Eva. Syntes det er litt rart, men en trøst er det at jeg snart kommer hjem.

I det siste frikvarteret på skolen så vi noen karer hoppe fallskjerm fra en C-47. Flyet landet i alle fall i god behold så det var antagelig bare trening til Armed Forces day den 16. mai. Den dagen har vi fått fri så det blir vel til at vi drar opp til Chicago. Nå har de nettopp kjørt en V-1 her ute (motoren altså). Det var en del bråk og oppstyr. Det kom både brannbil og sykebil før de skulle kjøre opp. Flere ganger startet den, men stoppet plutselig. Hver gang ble det brann! Brannmennene hadde asbesthetter på hodet, skumsprøyter og gode greier. Alle sammen var ute og så. Vi har nettopp blitt ferdige med å gjøre rent i hangaren.

Instruktørene vi har er bare ”fy faen” ”Trying to give us a hard time”. I stad var jeg ute på do. Den ene instruktøren var så jævlig at han tok tida med stoppeklokke!!

 Nåer det snart slutten på eventyret. Det er ikke så mange dager igjen nå. I kveld har vi hatt det moro. Rober kjøpte et lite modell-fly og vi ”lekte” med det.

 

Har sovet mye i dag, sov til 5, var så sabla trøtt. Kom hjem fra Chicago 1:30 i natt. Vi skulle jo opp 3:45 så særlig søvn ble det jo ikke. Chicago var herlig i går. Dolores, Peter og jeg var først på museum of science and industry. Etterpådro vi ned til Michigan Beach, lå å solte oss der nede. Var en tur på USO for å møte Ole Størkesen. Var hos Mrs.Gates apartment natt til søndag

I dag var det krangel med instruktørene igjen. Tandberg tok litt for hardt i, syntes jeg, men men.

 

I morgen drar Wilhelm, Mads, Jan og Kris hjem. Neste søndag skal Dolores og jeg ut å se stock race. Har hørt det er ganske rough. Skulle ha skrevet hjem for lenge siden, men tida har gått så fantastisk fort.

 

Våren har riktig kommet nå. Her i Chanute og oppe i Chicago var det varmt, nesten for varmt. Folk badet i Chicago i går. Racerbåter fòr forbi og det var i det hele tatt en deilig dag. Da Størke og jeg skulle hike op lørdag, hendte det noe rart. Vi fikk sitte på en bil til en liten by. Han hadde tatt av seg slipset sitt og lagt det på setet. Uheldigvis satte jeg meg på det Da jeg gikk ut satte det seg til baken min. ( slipset hadde snippestivere på). Der gikk jeg altså med slipset dinglende på baken

 

Det er seint, jeg må titte litt over leksa. Skal ha prøve i morgen. Final test practice. Klokka er nå 9:30 kveld. Robert har gått utfor å få seg litt mat. Svein ligger og leser. Det er hva de fleste gutta gjør nå. En av italienerne kommer inn nå. Han har vel skrevet et brev, kanskje har han vært i Rantoul. Jeg vet ikke, men han har uniform på.

 

Lørdag 16

Det regner ute og vi ligger hele tiden. Ingen har lov til å forlate basen og det hele er trøstesløst, tenker på Eva. Det skal bli deilig å komme hjem nå. Det er bare Robert, Svein og jeg tilbake på basen. De andre gutta er oppe i Chicago. Jeg for min del er fullstendig blakk.

Enda det er midt på dagen (1:30) sover alle sammen. Armed Forces day er i morgen og det har vært inspeksjon her i dag. Vi var ute. . Fikk brev fra tante i går. Hun sa hun skulle sende 25$. Hun er snill

19 mai

Homebound! I dag reiser vi herfra. Drømte om Eva i natt. Søte Eva. Det skal bli deilig å komme hjem nå. Hjem til alle sammen.

 

Søndag var det Armed Forces Day . Flyoppvisning og gode greier. Robert og jeg filmet til sammen 100fot. Det var flott å se Sabre og T-33 suse over plassen. Den ene Sabren fløy gjennom lydveggen. Vi hørte et veldig brak – så var han gjennom.

Skrev til Johanna i går, det er vel det siste herfra. Nå må jeg gjøre meg i stand til å dra opp til Foreign Office, skal være der 9.

 

20 mai

Klokka er nå 2:25, vi er i Utica. Har reist i hele dag. Kl.11:45 i går kveld reiste vi fra Chicago. Dolores så meg av sted, gråt. Størke og Tandberg hadde sine damer med seg også.

I dag har vi kjørt forbi Cleveland og Buffallo, Syracuse for å nevne noen. Klokka er 7:30 (6:30 central time) skal vi være i New York. Solen har stekt i hele dag, nesten ikke et vindpust. Sola står nesten rett over hodet på oss. For en halv time siden kjørte vi forbi noen oljefat som brandt lystig. Røyken kunne sees lang vei. Toget er nå igjen i bevegelse, noe skriften vel vitner om.

 

23.mai

Vi har nå vært her i tre dager. Sitter nå på YMCA Manhatten. Den ligger på 34 gate. I dag har vi vært oppe i Empire State Building. Fantastisk utsikt, men det blåste sterkt. ESB. er hele 1250 fot høy. Etterpå har vi vært ute og kjøpt forskjellige ting som skjorter og sko. Har tenkt å gå ut igjen å få noe til Eva. Denne tiden i New York har bare vært rot, ingen penger fra Fort Hamilton, ikke noe avsendelse av bagasjen, bare 45 pund med fly. Det er også så masse mennesker her. Det myldrer. Jeg har hatt det fint, har bodd hos tante Elin i 2 netter, det var på 5th Avenue. Det skal bli deilig å komme hjem! Tilbake til Eva og alle sammen. Loggen går!

 

Mandag

 Idlewild 22:15 Ennå har vi ikke kommet av gårde. Foreløpig er vi ½ time delayed forhåpentlig----Gursja var en djevel første tiden, men er bedre nå, vi kan si det er håp for ham- Ole ( Størkes ” innlegg” positivt, hva?)--tilbake til forhåpentlig-kommer vi tilbake snart. New York er litt ” crowded ”syntes jeg. Det skal bli deilig å komme hjem, hjem til alle kjente

Klokka er nå 23:25. Vi har nettopp kommet om bord. Alle har ennå ikke entret. Robert og jeg sitter bakerst. Nå er vi altså på vei hjem. Robert ( og alle de andre også) har funnet ut at flyet er dårlig. Han sier motoren er rusten. Han har vindusplass så han kan se det sier han!-----All set---- Dørene lukkes (lyset gikk), vi taxer bortover----Homebound

Tyggegummi og prøving av motorene (det var noe som slo hardt i flyet) (noe for ettersøkningskommisjonen?)

Ja dette blir for jævlig. Vi stod ute på runwayen, men måtte snu. Det var noe galt med flyet. De skal skifte tennplugger. Fillefly, nå må vi vente i 1 ½ time.

Det er nå tirsdag. Igjen sitter vi i flyet. Vi taxer bortover. Klokka er 2:10. denne gangen håper vi at de bærer av sted. Islandic kostet aftens på oss.

Nå er vi forbanna. Det ser ut til at vi må dra tilbake igjen. Den ene motoren virker ikke som den skal. Det ser ut som vi ikke skal reise før i morgen (dvs. senere i dag)

Dette ser altså ut til å være begynnelsen på slutten av eventyret. Vi har blitt anbrakt på Homestead Hotell. Flyet skal gå klokka 15! Altså 17 timer forsinket. Motortrouble! Motoren banket og smalt som haglegevær. Jeg skriver dette klokka 4 om morgenen. Svein, Robert og jeg har et pent 3 mannsrom

Klokka er nå 3:10, ennå har de ikke fått ordnet motoren. Vi er ennå 2 timer forsinket. Det ser sannelig ut til at vi ikke kommer av sted fra New York.

Nå sitter vi på restauranten, vi har bestilt en bedre middag på Islandic Airlines regning. Jeg har på følelsen at vi kommer til å fly om to timer.

Siste nytt. ½ time mer forsinket. De har også begynt å tvile på været. Skydekket er meget lavt. Det er mange passasjerer som har kansellert billettene. Noen har gått over til TWA, andre skal fly med SAS klokka 1800.

Klokka er nå 18:30. Ennå sitter vi bare her, kl.1700 dro flygerne ned til flyet, ennå har vi ikke hørt noe fra dem, Stewardessen og vi andre slo kron og mynt hvorvidt vi skulle reise i dag eller ikke. (Robert har fått skjegg)

Alt er håpløst nå, det er jævlig å sitte slik hele iden. Foreløpig er vi 21,5 timer forsinket! Ute er det grisevær. Sludd og lavt skydekke.

Ja dette blir verre og verre. Klokka er nå 19:15 og de skal gi oss aftens. Flyet skal bli ferdig engang i natt. Nå etter maten blir det antagelig tilbake til hotellet.

Torsdag morgen kl.3:05. Telefonen har nettopp ringt. Flyet er ferdig og vi skal ut på flyplassen. Jeg er visst trøtt for det er jo bare onsdag morgen kl.4:05

Alle har ennå ikke entret flyet. Det sies det er ready nå. Stewardessen teller. Etter at det ar tre som tok et annet fly skulle det være 35. Hittil er det bare 32 så de andre må finnes!

                        Nå går det!

 

Vi ligger over enden av runwayen (i lufta) og klokka er 0425, altså 30 timer og 25 minutter forsinket. Folk i flyet klappet da vi begynte å bevege oss. Robert og jeg sitter fremdeles i baksetet. 0445

Vi flyr nå i et veldig tykt skydekke, mange ganger ser vi nesten ikke vingen. ( fordi vi var i luftforsvaret fikk vi senere fra pilotene forespørsel om vi kjente flyet kastet voldsomt på seg i skyene. de hadde kastet flyet til side da en Air France maskin som uanmeldt hadde passert de i det tette skydekket. Det var nære på. Det andre som hendte var at varmeanlegget på flyet gikk i stykker og vi fikk utlevert ulltepper i det svinekalde flyet ( senere anmerkning))

 

Det er langt på dagen. For 2 timer siden forlot vi Gander. Skyhavet ligger under oss og under det ligger havet. Vi har fløyet over Nova Scotia, vært på Gander 45 minutter og hele turen har vært flott. Vi snakket med flygeren i stad. Han fortalte at den ene magneten hadde vært dårlig også. Ved siden av det hadde de skiftet nye tennplugger på alle motorene. Etter at # 2 ble fikset gikk nemlig # 3 også, men pluggene hadde gått i stykker hele tiden. Til sammen hadde de skiftet 700 tennplugger.

 

Skyene ute nå er så hvite at det er vanskelig å se ut. Har filmet litt. Klokken er 1900 amerikansk tid. Kjørte gjennom et tykt skydekke mellom alle disse fjellene på Island. Det var skummelt. Flyplassen ligger rett foran sier Robert.

I-stad tok jeg noen bilder fra de fjellene som stakk over skyene. Sola er opp enda det er 2300 Islandsk tid. Det var altså midnattssola vi så. Vi flyr nå rett forbi presidentens residens. Nå tok hjula bakken og vi er på Island.

Klokka er 2140 amerikansk tid. Etter et måltid på restaurant Vega taxer vi nå ut på runwayen.d

Det er lyst her i Reykavik nå selv om klokka bare er 1:40. Motorene ruses opp ( bilen kommer og det blir lagt inn en frakk)----og nå bærer det av sted igjen---hjem til Norge. Klokka er 0145 amerikansk tid. Vi ligger i 9500 fot og skal være på Sola om 20 minutter 0605 norsk tid (fyllepennen renner) Turen har gått fint. Skyene ligger i rekkeformasjoner over Nordsjøen. (Dagbok slutt)

 

Turen fra Sola til Fornebu var med en DC-3 og det var veldig turbulent. En eldre dame ved siden av meg ble luftsyk og kastet opp.

På Fornebu møtte mamma og pappa oss, det var stor stas. Robert fikk sitte på hjem i pappas Willys Knight 29 model med sleidemotor(stillegående) og nesten med plysjgardiner. Robert satt seg inn, ser seg om og utbryter ” små forhold her gitt” Vi hadde vært i det store utland!. Men vi var hjemme!

 

 

 F-84 motorskift 1.jpg I virkelig jobb

 

 Motorskift på F-84

 

PX-B jpeg.jpg   Som Crew Chief på PX-B

F-84 G på 336 skvadron på Gardermoen