Drøm og Realiser
Hjem > Nettsider > Eventyr

                                                                                                                                                                                                                  Eventyr 
 


Gjennom tidene har eventyr vært oppdagende, folkelig underholdene og ofte med en brodd mot det etablerte.
Det har gitt næring til drømmer og utviklet vårt samfunn.
Vi har ført tradisjonen videre til en moderne tid – også med en brodd mot overforbruk, miljø og edruelighet befestet i tvilsomme sannheter og ukultur spredd rundt, ikke minst politisk.
Ta imot

Eventyret om kjærringa mot strømmen                                                                         Bonden som var så fælt til å juge                                                                                  Gubben som gikk rundt grøten og kona  Krimpeline                                                  Eventyret om Finn og Finnelise som var så fælt til å stikke nesa si i andres affærer.          Historien om karen som var så mye bedre enn alle andre                                          Historien om Per og Trampoline og som fikk sin førstefødte, Karoline.                             En trådløs mus                                                                                                             Folkelige ytringer.                                                          


 


Les det med et smil, også med ettertanke.

                                                            
 

 

 

Eventyret om kjerringa mot strømmen

vinter.JPG

 

Det var engang ei kjerring som var så annerledes enn de fleste andre. Hun bodde langt inne i den mørke skogen. Ullen fra lammet sitt karet hun og spant på veven det flotteste garn til kofte som varmet.

 Hun trallet og sang. I peisen fyrte hun ved som hun hogg i skogen. Det ga både lys og varme. Hun spedde på med noen stearinlys nå og da. Kua ga melk, skogen varme og lys, bekken ga vann.


Når husbonden kom hjem fra tømmerhogsten der hesten var transport, fikk han varme sokker, busserull, og lue med ørelapper til arbeidet i skogen. Alt var fryd og gammen.

 

Med tiden ble alt annerledes. Stormen blåste ned trærne, regnet fosset ned. Bekkene ble store som floder som tok med seg jorden til markens grøde. Alt ble ufyselig

 

I byen ville de ha alt annerledes. Der ble det festet og fjaset med gaver og unyttige ting i mengder uten like.
Strøm og olje ble nyttet i overflod, på tallerkenene bugnet det av mat, nesten halvparten ble båret ut til søppelkassene. Kjerringa ble blek av alt fråtseri

 

Kjerringa, de andre sa ”den arme kjerringa”, ville det annerledes. De kondisjonerte sa det var noe med strøm som var så dyrt. En tid hele 12 kroner per kilowatt. Det var så ubegripelig – Å  betale 12 kroner for en kilo vatt som du ikke kunne spinne på når du fikk en kilo ull for mindre og som kunne bli en fin busserull til gubben, gikk over hennes forstand

 

En jul ble hun bedt til juleselskap i byen. Det vanket gaver, store og flotte.  Kjerringa dro ned til storsenteret og så på overfloden.
På El-kjøp så hun med store øyne på alt det rare få hadde brukt for. På ei hylle fant hun en stikk kontakt. Kjøpte den og pakket den inn og la den under juletreet uten ledning. Med tiden kunne den vise seg overflødig når det ikke var mer strøm å få.

 Gjestene lo så det ristet når de åpnet pakkene og sa at dette hadde de fått av kjerringa mot strømmen.


Den enfoldige ” kjerringa mot strømmen” var sterk i troen på aldri å la noe gå til spille, i lykken av å leve i pakt med naturen og i beskjedenhet over å være venn med folk og fe, til å se storheten i naturen og å glede seg over det

 

 Men ute raste stormene, regnet fosset ned og de ble oversvømmelser og armod. Andre steder kom det ikke en dråpe vann og ingen grøde. Folk døde.

                                                                                                      

Da først forsto de hva overforbruket førte til og de måtte ta rev i seilene.  Snart ble det reist en bauta over ei kjerring med en stikkontakt uten ledning i hånden og på sokkelen sto det

 

”Den kloke og vise Kjerringa mot strømmen. Salige er hennes like for de skal arve jorden”

 

                                                                                

 

 

 

Eventyret om bonden som var så fælt til å juge

 

 

  

Separatoren

melk og fløte.JPG



 

 

Det var engang en bonde som var så fælt til å juge og skryte. Han ville til og med inn på tinget Han slo om seg med historier og folk sa at om det var sant,  måtte han  være over 100,  minst


Bonden hadde ei gudsfryktig, snill og hjelpsom kone og ei ku. Hun pleide kua med omtenksomhet og melken helte  hun i separatoren.

 

Kona sveivet og sang og fløte rant ut av den ene tuten og den magre skummete melken i den andre. Hun sa bestandig at det var om å gjøre å skille fløten fra melken og bruke fløten til noe godt, akkurat som det var i livet som bonden sa, man må skille klinten fra hveten eller som de på bedehuset sa, at man skulle separere sant fra usant

 

Den gudfryktige kona tenkte mye på mannen sin som var så fæl til å juge og skryte. En dag tok hun ham til benken der separatoren var og sa at han skulle legge hodet ned i bollen å prate i vei med skryt og jug. Hun tok bort stoppepinnen.
 

 Bonden lo så han ristet og sa at dersom kona trodde på det våset, han som bare sa et sant ord, så skulle han gjøre det.

 

Bonden la hodet i bollen og kona sveivet alt hun orket mens manne bablet i vei.

 

Ut av den ene tuten, den som var for skummet melk fosset det ut et hav av tull og tøys, ikke et sant ord. I den andre tuten, den for den gode fløten, kom det ut en dråpe nå og da. Det nesten fordunstet før det nådde ned i skålen.

 

Da kona var ferdig med å sveive og bonden løftet hodet ut av bollen ble han reint fælen. Svart på hvitt lå alle usannheter på ett sted og tok opp plass, mens på fløteskålen lå det bare et lite skimt av sannheter

 

 Da sa den gudfyktige kona at du bondemann,” nå ser hvordan folk også kan separere sant fra usant” og etter den dagen sa bonden ikke et usant ord så lenge han levde.

De levde lykkelig i alle deres dager og folk tok ham til seg. Langt om lenge kom han inn på tinget.

 

Snipp snapp snute , - eventyret er ute.

 

                                                                                 

 

 

 

Den skal tidlig krøkes, den som god krok skal bli – for andre tar det bare litt lengre tid for å se.
Historien om    grautfatet.jpg



Gubben som gikk rundt grøten og kona Krimpeline

Det var engang en gubbe, navnet var kanskje Ola, Hans, eller når jeg tenker meg om måtte det ha vært Harry. Akerselva var nærmeste nabo.                                                       Harry hadde fått seg ei kone, Krimpeline, stillfaren og forsakt, nesten som et gudsord fra landet. Onde tunger sa” Krimpeline uten ei mine” andre sa når de så henne « Guri-Malla», hva nå det skulle bety.                                                                      Når Harry ble spurt om noe gikk han bestandig “rundt grøten”- Det var så unnvikende for han trodde ikke noe av det han sa var noe vettugt.                 De levde i fred og fordragelighet
Han var smed og reparerte saker og ting folk kom med, men i dølgsmål smidde han de flotteste saker ingen hadde sett.
En dag kommer en mann og ei kone gående forbi smia med en hale av unger etter seg. De danser og ler og farer inn i smia og med høye rop kommer de ut med det det ene etter det andre av juveler. Det var smidd prinsesse, konge, skrømt og troll, ja også Titten Tei!                                                                        Mannen og kona bare gapte av forundring.                                              Det var noe som hette forteller kafé på Myhrens verksted. Den saktmodige kona dristet seg en dag dit og hørte alt det rare folk fortalte om – at de torde! De fortalte jo bare om historier fra nabolaget     
                                                                       Hun husket tydelig en fornøyelig historie fra oppgangen der de bodde. Det andre turte skulle vel hun også tørre. Hun ble varm bare av tanken. Det viste seg det ikke var helt tørt under armene, nakkehårene reiste seg og alt var utrivelig, det var nesten til å få gåsehud av. Skulle hun tørre å slippe seg løs ut i den store verden og møte de kunnskapsrike, de kondisjonerte.. Hun ruget på det lenge og nå måtte det ut – som all annen natur.                    
                                                           Mo i knærne reiste hun seg og sa navnet sitt og fortalte, litt stotrende, sin historie                                                                                    Folk klappet når hun var ferdig og satte seg ned. Hun hadde turt å si noe foran mange mennesker – mennesker hun oppdaget var lik henne selv. Det ble et vendepunkt i livet. Nå sa de "krimpeline med de fine"                                                                                               Vel hjemme fortalte hun glad hva hun hadde gjort og ymtet frampå at det skulle være en grøtfest i historielaget. Dit burde du gå                                                                                                                Gubben tok mot til seg og gikk, medbrakt noe av kunsten sin. Det ble stor jubel over gubben , som de sa alltid gikk “rundt grøten”.                                                                                              Han viste fram sakene sine med skrekkblandet fryd, det gikk så flott der en prinsesse, en konge, skrømt og troll, ja også Titten Tei omkranset grautfatet. Gleden sto i taket og det ble stor ståhei.                                                                                                Nå var det noe som løsnet, det var jo ikke så galt, han forsynte seg til og med to ganger av grøten og etter dette ble Harry et kjent og kjært navn. Nesten som et adelsmerke.

Snipp, snapp snute , historien er langt fra ute.
Moralen er: Vis deg fram med dine særegenheter og evner, folk tar deg til seg og gledes.                                                                                       Du er mer verdifull enn du tror. 

 

 

Eventyret om Finn og Finnelise som var så fælt til å stikke nesa si opp i andres affærer.
 

De bodde opp i et stort snyteskaft der  de tronet opp i hvert sitt nesebor. Satt der som store konger og dronninger. De hadde to små slimete, ufyselige unger.
Naboene - alle naboene, var noe ukomfortable der Finn og Finnelise trippet - det passet seg bedre å trippe der de stakk nesa si opp i alt rundt omkring. Det gikk jo på et vis , noen sa nesevis der de skimtet de bak buskene.
Det hadde seg slik at postkassene var som frokost, lunsj og middag på samme tid der de med sine lange neser saumfor postkassene. De visste hvem som fikk hva og hvor mye, det gikk så langt at de brukte lommelykt til å belyse brevene. Fakturaer var dessert, brev fra ligningsvesenet godsaker og de visste hvem som var venn med hvem.
I butikken ved kassa konstaterte de hva andre hadde kjøpt der de selv ventet på tur - nå så de hvem som skal  ha fest eller om de ikke har  råd til mer de da?
Onde tunger sa at kikkerten deres dugget sikkert over av all bruken, her var det ingen som skulle slippe unna.
Det ble for mye etter hvert og noen ville gi dem noe å tenke på. Det kunne jo være morsomt å gi dem lang nese.
En dag hadde naboene fylt postkassene sine med all slags dritt, bokstavelig talt.
Der kom de og stakk de lange nesene sine i postkasse nummer en, lengre kom de ikke. De slimete ungene raket til seg alt av interesse - også alt pepperet den var fylt opp med og som eksploderte.                                                                                                  Det ble et svare strev- et rabalder uten sidestykke. De hostet og harket, nesa rant og tårene spratt, det boblet over av solid snørr.
Naboene som hadde tatt opphold bak busker og kratt, det var deres tur nå - gjemte seg og lo så de ristet der de så dem fyke avsted. De hadde gitt dem en lærepenge, ikke å stikke nesa si opp i andres saker - at de kunne FINNE på noe slikt.

 

Senere så naboene deres de gå omkring med rene lommetørklær  der de til stadighet passet på ikke å stikke nesa si opp i andres affærer. Det ble en LISE for framtiden der de byttet navn . Finn og Finnelise ble til Hans og Grete og ungene til Per og Pål.
I fred kunne alle grille over et bål, og som ungdom rundt omkring, romantisere litt og de eldre hånd i hånd spasere i sin egen verden uten at noen stakk nesa si opp i deres saker. De hadde til og med kjøpt seg en kost der naboene så de feide for egen dør.
De hadde lært sin lekse , se hva de fikk. Det vanket både smil og nikk! 

 

 

Historien om karen som var så mye bedre enn alle andre                           . høy sigarføring og flosshatt.jpg
 
 

Det var engang, slik begynner alle eventyr, men dette eventyret sluttet allerede før det startet, selv om det ikke virker slik for denne karen.                                                                                                     Det hadde seg slik at det var en kar som trodde han hadde hele verden for sine føtter, han var uovertruffen og bedre enn alle andre. Han var født på østkanten.                                                                                               Det var ikke det at han var noe skolelys, snarere tvert om. Med to år i hver klasse var det jo så som så.                                                                      Likevel, han var en flott fyr, faren eide en restaurant, snakket penere enn de andre gutta i gata og hadde et godt øye til den flinkeste jenta i klassen, hun var preseterist.                                                                                 De giftet seg, hun ble lege og han forretningsmann. Som selger var han vel både flink og bra i det firmaet han var ansatt i, men det endte opp med at han sluttet og tok med seg ett av agenturene de hadde.                                                                                                  Nå var han direktør. Han skulle gjøre verden. Og han klatret stigen oppover.         Med legespriten fra kona og med de flotteste retter fra cateringfirmaer ble det representasjon over en lav sko. Salget gikk vel bra skulle man tro. En tid.                                                                                                    Da han bad sine gode kunder på lunsj tok han de med på Fornebu og fløy til London og viste at han var den store karen, bedre enn alle andre og suksessfull.           Representasjonskontoen ble firmaets største konto. Den mer overdådige representasjonen sto ikke i forhold til omsetningen  Å betale skatt var ikke noe for ham. Han var nullskatteyter.
Som man forstår, hans talent lå ikke i det kroppslige eller tekniske, det var ikke fint nok, det var for plebeierne. Han roste seg over å ha ti tommeltotter uten sørgerenner under neglene.
                                                                                                            I I klassen på skolen var det en annen kar, Petter. Han var av den helt vanlige typen. Når han giftet seg sparte han og kjøpte han en rimelig tomt på «fiffåsen», tegnet huset selv og var både snekker, rørlegger og elektriker, ja en helt vanlig fritids byggearbeider. Det du ikke hadde råd til fikk du gjøre selv.                                                                                                             En dag da han med hakke og spade lager veien inn til huset kjører en Mercedes forbi, stopper og rygger tilbake. 
Ut kommer Hans, for det var det han hette og på sitt avslepne forretningsmessige vestkantspråk roper han» Hei Pettern, ser du er på fiffeåsen, du si meg du, hvem er det som eier det huset der».                                                       Petter sa jo det var ham og Hans svarer, « sier du det» og kjører videre. Lenger opp i veien var det et hus til salgs.
Det går noen uker, i oppkjørselen står Petter fremdeles med hakke og spade der Mercedes kommer forbi og stopper. Det er Hans og han sier «Du Pettern, du lurte oss godt du! Det var et hus til salgs oppe i veien og Guri og jeg kjørte for å se det.

Da vi passerte huset dit sa vi at dette er et fint strøk for der bor det sikkert en skipsreder!     OG SÅ VAR DET BARE DEG ! » Ja slik kan det gå. Ikke sku hunden på hårene!

Petter blir mer desperat, større representasjoner, mer god whisky, nå erstattet av legespriten, han vil vise at han er bedre enn alle andre, men finansene skrumper inn. En evig runddans flott på overflaten, men med bekymringer, store sådanne under.
En dag kjører han til Bygdøy. Stopper på en avsidesliggende plass. Skriver avskjedsbrev.
Begravelsen ble fastlagt til uken etterpå.
Med bena på bakken, bygge sten på sten, sette næring etter tæring og ikke tro man er så mye bedre enn andre kunne dette blitt et eventyr til etterfølgelse. 
Vi er alle like innvendig bare vi bruker evnene våre til det beste for alle og er venner med folk og fe.
                               

 

En Trådløs mus
 
Det er åpenbart at det er hyggelig å gi en fødselsdagsgave som gleder og som du kan ha nytte av om du bare bruker den med varsomhet.
 
Roger hadde bursdag, jeg hadde lånt den bærbare PC`n hans og tenkte han ville like å få en trådløs mus. Kjøpte det og leste bruksanvisningen.


Man kan bli lattermild av mindre. På bursdagskortet er hva det sto om en trådløs mus- en Vandrepokal
 
Kjære Roger  Som gammel veteran kjenner du livets videreverdigheter      en mus.JPG                                                                                                  
Som bursdagsgave får du en trådløs  reservemus.
Ta godt vare på den. Har du en PC flyr den  overalt                                                                                  – Den er ustadig 
På bruksanvisningen står det ”Grip den med to fingre og berør tippen med pekefingeren.”
Det står om vedlikehold (det har vært viktig i alle faser av livet)                                                                                                                
 ”Bruk en myk, fuktig klut til å tørke støv eller skitt av musen.                                                                                     Bruk aldri grove kluter med pussemidler eller slipeeffekt”
 
Så da så – Ha`n lenge og lån den ikke bort.
 
Under kundeservise finner du ” Dersom du har spørsmål eller trenger hjelp kan du ta kontakt med oss”                                                
Ikke la den bli en VANDREPOKAL
 

  Folkelige ytringer

Det er gjennom det folkelige, daglige underfundige man møter sannheter eller saker som krydrer eller lyser litt opp i tilværelsen. Som gjør det morsomt å leve eller rett og slett overleve.
På landet, kanskje i skogbrynet der ei lita stue ligger eller på en plett langt inne i skogen der man har mer enn nok å stelle med bygger man en virkelighet noe annerlede enn fra byen.
Sivert bodde på et slikt sted inne på Austmarka mot Finnskogen. Det kunne bli litt stusselig og hvordan han forestilte seg verden var vel heller ikke helt etter boka. Det sies at han gikk seg vill i skogen sin på et par hundre mål. En dag gjorde han sitt fornødne der og skulle gå hjem. Han gikk bort og kom tilbake der han hadde vært. Ser lorten og utbryter “ Nå har jammen noen driti i skogen min, gett.” Vittige tunger påsto han til og med gikk seg vill i åkern sin på 40 mål
            Scan0042.jpg

En dag kom en bykar vandrende forbi. De satte seg på trammen og snakket om vær ,vind og steder.  Bykaren som var bereist sa at i hverfall hadde han vært der. Sivert, som mente han var litt av en bereist kar selv, men ikke hørt ordet i hvert fall før utbrøt “Je har vøri mange rare stelle i mitt liv gett sa`n , men i hvertfall har je itte vøri” Så da så!
En dag tok de ham inn til Kongsvinger. Han visste at de som serverte mat hadde hvite frakker. Hos barbereren ser han en med hvit frakk, strener inn og sier “ er det her dere serverer ertesuppe gett?”
De tar han med inn til Oslo. På Østbanen ser han ei sjappe med barberer skilt og utbryter  “Den karen flyger fælt gett, ista var han på Vinger og nå er`n her!”
På Kongsvinger var det en gang en kar som var så fælt til å gå i søvne. En natt kam ha syklene naken ned hovedgata. Politiet stopper han og tar personalia., Var`n gift eller hvor mange barn hadde han. Han svarer 14. Da ser politiet på ham og utbryter « Jeg ser de har på dere arbeidsklærne, bare kjør videre”
Høflighet er en dyd.


 

Reidar var vel ikke født med ei sølvskje. Han var godlynt, omgjengelig og høflig. Det hadde han lært. Han ble ansatt i renholdsverket og kjørte søppel. En dag kommer ordføreren kjørende i en limousin med noen prominente politikere. Han ser Reidar og de stopper og ordføreren hilser og sier “jeg ser du er ute å kjører søppel Reidar” Reidar høflig som han er, bukker og sier “Takk i lige måte”

Doktoravhandling        uten ei tann 2.jpg

Oppe i Våler ved Glomma hadde de en slagferdig distriktslege som alle hadde tiltro til. En dag kommer ei gammal kone, nitti minst, til distriktslegen.
Hun spør om noe hun har grunnet på lenge.                              ” Doktor, tror de je kommer til himmelen?”  Doktoren svarer « Åpne kjeften din!” Han sier “Jo du kommer til himmelen”. “Hvordan vet de det da dokter?” spør hun forsiktig.
Da svarer han, “ Du har jo lært at i helvete er det bare gråt og tenners gnissel, du har jo ikke ei tann i kjeften, så du kommer til himmelen!”
Til bords
Det er krig. Kari forteller at det var lite med mat og til det lille bruket deres kom to søsken fra Oslo og moren dekket på bordet med det de hadde. Søsknene var pinsevenner og de lukket øynene, foldet hendene og ber sin bordbønn, innvendig.  Rundt bordet var det som vanlig tyst, man skulle innta maten i ro sa alltid faren. Kåre den miste av brødrene hennes  utbryter med stor undring. “ se på døm`a gett. Døm låkker øya, foller henna og sover døm gett”
Det er mange historier om fulle folk som man, selv om det er aldri så leit, kan smile av. Det har litt med folkesjela å gjøre
 Det er fint ikke å legge glemselens slør over det forgagne. I tidligere tider moret folk seg med vitser over kaffebordet.
Mange sier det ikke er noen vits i å gjemme på dette, men det er det.
La oss ta.

 Det var engang

Det var engang to familier som bodde i samme etasje i leiegården. Begge konene hadde karer som ikke var helt tørrlagte. Det ble mye bekymret prat om det.
 En dag sa den ene at hun hadde ropt “satan er her “da han kom full hjem en kveld. Han ble så redd at han helt har slutta å drekke. Den andre syntes at det skulle hun også prøve.
En kveld hører hun at han kommer hjem, han trallet og sang så hele oppgangen hørte det. Kona gjemmer seg bak gardinene og når han stiger( eller siger) inn roper hun “satan er her”. Han fortsatte å tralle. Kanskje han ikke hørte. Kona roper igjen “ satan er her”. Han fortsatte å tralle. Da roper kona så høyt hun kan “ satan er her”. Da ble det stille. Han humrer og sier “ Du får komma fra da, så jeg kan hilse på deg. Du skjønner jeg er gift med søstra di jeg!
Det gikk vel ikke så greit med den andre heller. En sen kveld med ordentlig skittvær kommer gubben påseilet hjem. Han håper “ dragen “ har gått til sengs. Forsiktig lister han seg inn,  åpner døren til soveværelset, løfter forsiktig opp fliken av dyna for å legge seg. Kona er våken og roper “ Hva er det du gjør din gris? Legger deg i senga med den søla” Da sier gubben. Ta det med ro`a mor, jeg har på meg kalosja jeg!!”
Om det var en av de to eller noen helt andre vet jeg ikke. Men det var en dag en kar godt påseilet som kom inn på trikken og satt seg ned ved siden av en frue fra overklassen. Hun så med avsky på den lasaronen og skuttet seg. Han satt helt stille, så ned på gulvet, bøyde seg ned og tok opp noe. Han snudde seg til sine medpassasjerer og spurte “ er det noe som har mista ei krone?. Den fine dama ved siden av titter i sin portemone og utbryter Jeg har mistet den. Da rekker han pengestykke til henne og sier “ Her har` u femogtyve øre a`n.


 
Det kommer til en holdeplass der han vil av. Reiser seg og sjangler , holder seg til stanga og mange iler til for å hjelpe. Da sier han “ Ta det med ro a karer,  Jeg har mer enn nokk med å klare meg sjæl jeg”
  
                                                                                                                                   
Haner og høner hane.jpg
 
Jeg husker Ivar, broren til Kari, fortalte den gang han ga hanan hjemmebrent med teskje. Den fòr tilværs og gol noe aldeles ettertrykkelig til de andres store munterhet.


 
Det var en eldre dame som fortalte en fornøyelig sak om høner da jeg nevnte hanen.
Det hadde seg slik at pappaen hennes hadde hjemmebrentapparat. Oppe i skogen ved bekken sto den og putret.
Det ryktes det at lensmann kommer på kontroll og satsen ble tømt ut på en haug ved siden av hønsegården.
Alt var fryd og gammen. Inspeksjonen gikk greit, men etter en stund der hønene gikk og hakket på satshaugen falt de om som døde med bena i været.
Kona på gården så alle de døde hønene, hun tok og ribbet dem, men tenkte seg om. Kanskje det var forgiftet og ikke menneskeføde. Hun kastet de i møkkakjelleren.
Langt om lenge titter hun ut og ser en prosesjon av ribbete høner spankulere ut av møkkakjelleren! De hadde sovet rusen ut! For et syn!
 
 
 
Forviklinger

Robert hadde slått opp med dama. Gråtene går hun til mora hans og de begge begir seg til hybelen til Robert og banker på. Inne er det støy og dunking. De banker igjen.
Da hører de Robert rope “ vent til jeg er ferdig”
De sitter utenfor og griner. Historien forteller ikke noe om den utkårete.
Det gjelder å holde tunga rett i munnen. Ikke gå fra halvferdig arbeid
Det handler om å ta et valg!
 
Byorginaler -Muntrasjonsråd og skjebner
 
Det var i hine hårde dager da by originaler holdt sin inntogsmars i bakgårdene til bygårdene der alle kjøkkener vendte ut imot.
 Jeg husker « sving deg», liten og trim med armene ut mot fruene i kjøkkenvinduene som kastet ned 5 øre til ham. Han bukket og takket. 
                                                                                             Den tid er forbi. I dag ville det vært fruktesløst der fruene haster på jobb og barna plasseres i barnehaven. Tomme vinduer – helt sikkert.                                                                                                                          Her var det Fæsa og søsteren hans som på lørdager stilte opp i Markus kirke, så på bryllupene og gråt så tårene trillet. Fæsa likte å være politi, han fikk lov.En dag da han dirigerte trafikken i krysset i Markveien vinket han den ene fra høyre og den andre fra venstre fram. Det smalt. Fæsa løp og bilførerne kranglet om hvem som hadde skylda. Det sies at det var siste gang Fæsa var politi.                                                           

   Det var by originaler som « Fillefrans» der han med håndkjerra si saumfarte hele byen. « Halve byen» var i begravelsen hans da han døde. Det ble sagt at han etterlot seg en hel formue.
 Vi hadde « Homannsbyens Dronning» der hun spankulerte festkledd til tusen og sterkt sminket. Folk sa hun var forsmådd jomfru av en beiler i sin tid. Det er vist ikke helt sant.
 Køla Pålsen var en annen original. Det var mange av dem. Noen kledd som riktige gentlemen med hatt og stokk, spankulerende ned Karl Johan, andre mer forpjuskete.                                                                                            Ved århundreskiftet, for mer enn 110 år siden, var det også sangkor som frekventerte forretninger og kontorer. Alle ville høre, men sjefene kastet de ut fordi de sinket arbeidet.
Av sangere hadde vi også n`Kal. Han hadde ikke «tilstrekkelig luft i orgelverket» og ble stående med hodet hevet, åpen munn og Adamseplet strakt fram, men uten noen tone steg fram.    Det var makeløst å se på og det sies at de som kjente repertoaret hans gjettet straks hvor de stumme tonene skulle ligge  og i fantasien kunne de da gjøre den så skjønn og Caruso`sk som de ville. N`Kal var også virtuos. Han blåste munnspill med nesen!

Vi hadde  Sollerud, kalt Sellerud. Han var kramkar. Han hadde en to meter lang tøyrull som på innsiden var forsynt med et utall lommer og rom. Med et kast rullet han den ut, uten at noe kom i uorden og der lå det i all sin glitter og fargeprakt: Kniver, speil, nålebrev, sneller, nøster, snadder, punger blyanter, silketørklær, ringer og kjede – og tusen ting til.                                                      Han var som et helt «marken» alene, han forstod sitt publikum og gjorde alltid forretninger. Det koster ingenting, sa han – bare ta det , men gi meg en slant for bryderiet! Det ble spurt hvem som kjøpte mest. De unge damer, sa Sellerud – «de er solen på min vei, de betyr alt for meg. Uten dem gikk jeg ikke her.»                                                                                                   Du skulle gifte deg sa de. Da svarer han «Hvordan skulle jeg ha tid til det. dessuten er jeg altfor rund i benene til noen vil ha meg»                                                              
Tiggerne var det mange av, med store talegaver – alt for å få en skilling til alt annet enn en kopp kaffe. På kontorene kom de og det ble sagt mye rart som her: Nei, Dere kan ikke nekte en stakkar en liten skjelling, det ser jeg på dere. De`r lett å se på folk hva slag folk det er, Og itte har jeg smakt matbetan sia igårkvell og den var då`lig nok, ei sild og to kalde poteter. Men du dufter a`no`annet?     Bren`vin? Ikke i min munn sia i går kveld og det var for de`var bursdan te bror min. Nei akkerat totalist det er jeg- Herren fri og bevare meg, itte, men en enslig dram på en sorgsen hjerte, det vil være både synd og skam å nekte seg – itte sant kontorchef?
I bybilde var det altså mye som vakte oppsikt – men det var også andre som tiltrakk seg oppmerksomhet, noen du gikk for å se på. Der var det inngangspenger.
Onkel Harald  var politimann med flott stiv polithatt med en blank kule foran. Han hadde engang vakt i Dovrehallen , en luguber ølbule i Storgata, der trylle-kunstneren Arnardo hadde forestilling til publikums måpene begeistring. Fikk en kveld være med ham og det var gratis.                                                                   Som liten risset opplevelsen seg inn i min bevissthet der han tryllet bort damer, delte de i to for senere å sette de tilbake igjen.                                                                                                          Ett nummer var spesielt. Han hadde strukket et tau fra balkongen bakerst i salen og festet det stramt til en oppbygning på senen foran forhenget. På tauet hang en stor kasse.
Han plasserte ei ungmø på senen og tryllet henne bort, så trakk han kassen hengende i tauet ned til seg, svingte tryllestaven fulgt av  abrakadrabra og vips der steg dama ut. Vill jubel og forbløffelse.


 
Dette var et lite knippe av by originaler.  Historiene kan du bare øse av. Det er mange flere.