Drøm og Realiser
Hjem > Nettsider > profiler i Norsk Flygning > Finn Petter Berg

 Finn Petter Berg Finn Petter Berg.jpg

Historien om Finn Petter Berg er en historie om vågemot, orden, nøyaktighet, sikkerhet og planlegging, til å strekke grenser og ikke minst kjærlighet til flyging.Det kan være mange som fyller det, men Finn Petter er pseudonymet som Widerøflyger, ambulanseflyger, flybygger av flyet Norge C som står på teknisk museum som han førte helt til Nairobi og tilbake og på sin siste tur før pensjon gikk bort som skipper på Partnair ulykken i Skagerak

Som en ung 18 års yngling begynte det hele med seilfly der han startet å bygge seilflyet Gronau Baby. Det ble ikke fulført. Etter tiden i Luftforsvaret innehadde han norgesrekorden i seilfly med over 13 timer i det blå sammen med Helge Rasmussen. Det var slik at seilflyaktiviteten konsentrerte seg om Steinsfjorden om vinteren og med vestavinden var det flotte hangforhold der. Under aktiviteten en dag var det svært stabile forhold utover ettermiddagen. De ville prøve å lage utholdenhetsrekord. Med lys på bakken for eventuell landing fløy de toseter” Balja”på hanget på Steinsfjorden hele vinternatten

Finn Petter ble i 49 innkalt til å avtjene plikttjeneste i Tysklands-brigaden og var administrator for brigadens bilverksteder der nede. Han bragte med seg mye teknisk innsikt. 1950 ble han dimitert og fikk søknadskjema for teknisk utdannelse på “ Teknikeren” i Oslo.

Det hadde seg imidlertid slik at Knut, Finn Petters fetter var også hektet på flyging og vel kjent i seilflymiljøet som instruktør, han søkte luftforsvaret om opptak som jagerflyger. Med et ikke helt perfekt syn kom han ikke inn og sa til Finn Petter at vi bytter søknadskjema, han skulle ta over søknaden, noe han nølende gjorde. Finn Petter hadde søknadskjema for opptak på Oslo Tekniske skole. Knut kom inn der og Finn Petter kom inn på flyskolen og ble sendt til Amerika der han i Arizona fikk sin trening. Imidlertid ble det etter noe tid et noe anstrengt forhold til den ville instruktøren og Finn Petter reiste tilbake til Norge.

Ved tilbakekomsten, med sine flytimer fra forsvaret , tok han ut B-sertifikat og med tilhold i hangaren til NAK formannen Sindre Hesstvedt var det å ta freelandsjobber til han fikk ansettelse hos Widerøes Flyveselskap og Polarfly AS i mai 1954 med følgende ordlyd.” Inntil annen avtale lages, forplikter flygeren seg til å arbeide som flymekaniker i selskapet i vinterhalvåret og lønnen blir å fastsette i samarbeid med vekstedets ledelse.”


fb1.jpg
Med Sea Bee på oppdrag foto fra Randi Berg

Byggmester Aksel Kristiansen som hadde hangaren i Lilløkilen var i tillegg til flyger også flykonstruktør. Han tegnet Norge C et fly for norske forhold, god stigeevne og kort takeoff som Finn Petter ville bygge.I 50 årene fløy Widerøe`s bush, ambulanse og ruteflygere alt de kunne klare i sommersesongen, mens vintersesongen ble en dødperiode med lite timer.

Kontraktsmessig fikk Finn Petter arbeidsoppgaver på snekker-verkstedet om vinteren og under “Snekker Hansens” dyktige ledelse var han med på å bygge Norge C-5 Polar, noe som kom godt med der Finn Petter skulle bygge Norge -C.

I Kilen der Gunnar Bakke holdt til ble det bygget med Gunnar som byggeleder. De hang sammen som erteris i all tid senere.Byggingen begynnte i 56, fire år etter, 1960, var det ferdig. Under prøveflyging viste den sine fabelaktige egenskaper med 260 hk Lycoming motor.


fb2.jpg
Den første prøveflyging med Norge C fra Lilløkilen på Fornebu
Foto fra Randi Berg

Widerøe leide flyet til fotooppdrag.

Finn Petter var stasjonert på Skattøra i Tromsø, en sjøflybase som Luftforsvaret hadde med Catalina og Otter og der Widerøe også hadde sin base med sjøfly som trafikkerte rutenettet i Nord Norge.

Det var betimelig å ta med flyet dit opp. Imidlertid var det ingen rullebane, bare en relativt stor platting utenfor hangaren. En Fiesler Storch hadde satt seg ned der en gang. Finn Petter vil gjøre det samme. I avisen Nordlys av 3 juli 1962 sakser vi følgende.


 



Etter landing på Skattøra
Foto Fra Nordlys

Til Tromsø med hjemmelaget eget fly”.Det er slett ikke hver dag fly lander på betonkaia på Skattøra. Widerøflygeren, kaptein Finn Petter Berg landet ved 1-tida i går natt med sitt Norge C, en liten en-motors maskin og selv om man kan si at kaptein Berg ikke er den første som lander der, så er han den likevel den første som lander på Skattøras beskjedene “ rullebane”. med selvbygd fly. Det første forsøk ble avbrutt. Det andre forsøket var perfekt. Kaptein Berg kom lavt inn fra sjøsida og satte hjulene lett ned.. Kaptein berg er slett ingen våghals. –Han er rolig og ansvarsfull trafikkflyger som både kjenner sitt fly og samtidig nøyaktig vet hva han kan gjøre.

Under sin stasjonering på Lade i Trondhjem var han også instruktør i flyklubben. Randi Ginsberg var en elev som Finn Petter førte opp til A- setifikat. Randi var forøvrig den føste kvinnelige norske flyger med sertifikat etter den andre verdenskrig. De giftet seg og som flygere utfyllte de hverandre.

Randi forteller om alle ambulanseoppdrag Finn Petter gjorde fra Lade. Ett var spesielt. Han hadde hentet en pasient, ambulansen ventet på Lade. Det var natt og ikke rullebanelys. Da tok de en bil til begynnelsen av rullebanen, en annen på enden og de satte lysene sine på og Finn Petter landet til et vellykket oppdrag.


Den Store turen

Året er 1965, Widerøes charter avdeling nedlegges og mange av flygerne søkte sydover og begynte å fly i East African Airways, også Finn Petter som ble skipper på DC-9 og der han hadde med seg verktøykassen på ruten. Det kunne være behov for litt av hvert langs ruten der mekanikere var mangelvare.

Det å komme ned til Nairobi ville vel fortone seg som et eventyr om det ble med eget fly, og det ble det. Randi og Finn Petter tar første etappe greit til Kiel med Norge C . Neste, til Salzburg i overhengende vær, dårlig sikt og sterk vind er dette ingrediensene da to jagerfly dukket opp av tåkehavet og farer forbi.” Jeg tror vi er litt langt mot øst”sier Finn sindig. Flyene hadde russiske kjenntegn!.

I Kairo klarerer Finn Petter papirene mens Randi ber om en liter olje og fikk en gallon! Det rant olje over alt.

Neste stopp var et lite sted som het Haidi Hafa, mellom Kairo og Kartoum i Sudan. Men hva kartet ikke fortalte var at Haidi Hafa lå under vann etter Aswandammen som Nasser laget.

Når de hadde fuel for 13 timer var det ikke det støste problemet, det lå i at det ble nattflyging som de ikke var utstyrt med. Da de sirklet over flyplassen i Sudans hovedstad kom bakkelysene på og innen de stanset flyet på bakken var det mørkt. Neste stopp var Entebbe i Uganda der de traff norske flygere.De kom seg vel til Nairobi, fikk etablert seg .

Med seg i hukommelsens minnebok hadde de år av uforglemmelige opplevelser. Med fridager hvor flyet ble brukt som bil, ut til Kenyas kyst eller til hotellen inne på viltreservatene ble tiden kort.

Arne Kopperud som hadde farm på 50 000 mål der nede og som dessuten var krigsflyger, laget hangar for flyet og mange turer fant sted derfra som å se i lav høyde flokker med giraffer, antiloper og sebraflokker. Inntrykkene var enorme.

Randi forteller at etter 12 fine år i gikk East African Airways konkurs og de måtte hastig forlate landet.

På hjemturen med 200 liter bensinfat i baksetet og ekstra bensintank i bagasjerommet, dingy, mat, klær, vann og verktøy var vi ganske tungt lastet. Vi brukte lang bane. Vi gikk fra Nairobi til Kartum, Luxor, Heraklion, Bridisi, Napoli, Lyon, Jersey og til Fornebu.

Over middelhavet frøs fartsmåleren og så måtte vi be om å få komme ned både i Heraklion og Brindisi på grunn av snøstorm.

Vi kom helskinnet hjem, Finn Petter ble ansatt som skipper i Partnair.

Året er 1985 og sammen med Kari og Gunnar Støltun og deres Cardinal pratet vi om å ta en “svipptur” til Marbella og Gibraltar. Som sagt så gjort. En junikveld tar vi alle fire av og kjører slalom mellom noen CB’s , vi kommer ut i klar luft og lander i Groeningen. Etter en flott middag på plassen overnatter vi og tidlig neste dag, med matpakker som sikkert kunne holde hele uken tar vi av i marginalt vær og 200 fot skydekke med kurs for Nantes. Det blir instrumentflyging mesteparten av veien.

Over Paris med tett trafikk, i skyer og i fl.100 ( 10 000 fot) er det slutt på den berolige motorduren. Det er motorkutt !.

Damene i baksetet som har slumret inn våkner av den store stillheten og roper på fuelpumpe og redningsvester! Vi skifter over tank, på med fuelpumpe og som det syntes en evighet, kommer motoren til live igjen. Det hadde gått nesten et minutt som virket veldig langt. Vi kommer oss opp på fl.100 igjen, uten å ha varslet flykontrollen og lander i Nantes der matpakkene fortæres.

Langs Biskajabuktens strender sklir vi lavt og nyter den flotte utsikt og lander for fuel i Biarritz og får litt problemer med tollen som tror vi har skiftet motor. På en times stopp skulle det ha vært rekord!

Vi tar av for så å stige opp til Fl.100, passerer Pamplona med okseløpene og snart lander vi i Malaga der landingsavgiften og dagsparkering er 15 kroner


Lunsj i gresset i Nantes
Foto : Kari Støltun

Etter minnerike dager er det tid for tilbaketuren. Ved å skli lavt langs kysten, lander i Perpignan i 40 graders varme og med svært lang påfølgende takeoff, for så å overnatte i Rheims til champagne, passerer vi Amsterdam og snart er vi tilbake på Fornebu.

Vi alle føler oss utrolig priveligerte med å ha flyging som hobby og yrke

Finn Petter, en staut skipper, flyr charter i Partnair i årene som kommer og på sin siste flight før pensjon omkom han som flykaptein i flyulykken 8 sept 1989

Som ettermele kan sies at Finn Petter var tusenkunstneren bak spakene, ikke bare det, han ble sett på som “ milimeterfantomet” der alt han bygget fra fly til eget hus på Nesøya med en presisjon som mange fagfolk kunne misunne ham. Intet fag var for vanskelig for ham.



Gunnar Eigil Støltun Nesøya 11 juli 2012