Drøm og Realiser
Hjem > Nettsider > Folkelige underfundigheter

Folklige underfundigheter
 


 
 

Det er gjennom det folkelige, daglige underfundige man møter sannheter eller saker som krydrer eller lyser litt opp i tilværelsen. Som gjør det morsomt å leve eller rett og slett overleve.

På landet , kanskje i skogbrynet der ei lita stue ligger, eller på en plett langt inne i skogen der man har mer enn nok å stelle med bygger man en virkelighet noe annerlede enn fra byen.

Sivert bodde på et slikt sted inne på Austmarka mot Finnskogen. Det kunne bli litt stusselig og hvordan han forestilte seg verden var vel heller ikke helt etter boka.
Det sies at han gikk seg vill i skogen sin på et par hundre mål.En dag gjorde han sitt fonødne der og skulle gå hjem. Han gikk seg bort og kom tilbake der han hadde vært . Ser lorten og utbryter “ Nå har jammen noen driti i skogen min, gett.” Vittige tunger påsto han til og med gikk seg vill i åkern sin på 40 mål
En dag kom en bykar vandrene forbi. De satte seg på trammen og snakket om vær ,vind og steder.  Bykaren som var bereist sa at i hverfall hadde han vært der. Sivert, som mente han var litt av en bereist kar selv, men ikke hørt ordet i hvert fall før utbrøt “Je har vøri man rare stelle i mitt liv gett sa`n , men i hvertfall har je itte vøri” Så da så!

En dag tok de ham inn til Kongsvinger. Han visste at de som serverte mat hadde hvite frakker. Hos barbereren ser han en med hvit frakk, strener inn og sier “ er det her dere serverer ertesuppe gett?”

De tar han med inn til Oslo. På Østbanen ser han ei sjappe med  barbereskilt og utbryter  “Den karen flyger fælt gett, ista var han på Vinger og nå er`n her!”

På Kongsvinger var det en gang en kar som var så fælt til å gå i søvne. En natt kom han syklene naken ned hovedgata. Politiet stopper han og tar personalia., Var`n gift eller hvor mange barn hadde han. Han svarer 14.
Da ser politiet på ham og ytbryter  “ Jeg ser de har på dere arbeidsklærne, bare kjør videre”

Reidar var vel ikke født med ei sølvskje.Han var godlynt,omgjengelig og høflig. Det hadde han lært. Han ble ansatt i renholdsverket og kjørte søppel.
En dag kommer ordføreren kjørende i en limosin med noen prominente politikere. Han ser Reidar og de stopper og ordføreren hilser og sier “jeg ser du er ute å kjører søppel Reidar”
Reidar høflig som han er, bukker og sier “Takk i lige måte”

Oppe i Våler ved Glomma hadde de en slagferdig distriktslege som alle hadde tiltro til. En dag kommer ei gammal kone, nitti minst, til distriktslegen.
Hun spør om noe hun har grunnet på lenge. ” Doktor, tror de je kommer til himmelen?”  
Doktoren svarer  “ Åpne kjeften din!” Han sier “ Jo du kommer til himmelen”.
“Hvordan vet de det da dokter?” spør hun forsiktig. Da svarer han, “Du har jo lært  at i helvete er det gråt og tenners gnissel, du har jo ikke ei tann i kjeften så du kommer til himmelen!”
 
Det er krig.Kari forteller at det var lite med mat og til det lille bruket deres kom  to søsken fra Oslo og moren dekket på bordet med det de hadde.
Søskene var pinsevenner og og de lukket øynene, foldet hendene og ber sin bordbønn. Innvendig. 
Rundt bordet var det som vanlig tyst, man skulle inta maten i ro sa altid faren.
Kåre den miste av brødrene hennes  utbryter med stor undring. “ se på døm`a gett. Døm låkker øya og sover døm gett”
 
 
 
Det er mange historier om fulle folk som man , selv om det er aldri så leit, kan smile av. Det har litt med folkesjela å gjøre
 La oss ta.
Det var engang
Det var engang to familier som bodde  i samme etasje i leiegården .Begge konene hadde karer som ikke var helt tørrlagte. Det ble mye bekymret prat om det.
 En dag sa den ene at hun hadde ropt “satan er her “da han kom full hjem en kveld. Han ble så redd at han helt har slutta å drekke.
Den andre syntes at det skulle hun også prøve.
En kveld hører hun at han kommer hjem, han trallet og sang så hele oppgangen hørte det. Kona gjemmer seg bak gardinene og når han stiger( eller siger) inn roper hun “satan er her”.
Han fortsatte å tralle. Kanskje han ikke hørte. Kona roper igjen “ satan er her”.
Han fortsatte å tralle. Da roper kona så høyt hun kan “ satan er her”. Da ble det stille. Han humerer og sier “ Du får komma fra da,så jeg kan hilse på deg. Du skjønner jeg er gift med søstra di jeg!

Det gikk vel ikke så greit med den andre heller. En sen kveld med ordentlig skittvær kommer gubben påseilet hjem. Han håper “ dragen“ har gått til sengs.
Forsiktig lister han seg inn,  åpner døren til soveværelset, løfter forsiktig opp fliken av dyna for å legge seg.
Kona er våken og roper “ Hva er det du gjør din gris? Legger deg i senga med den søla”
Da sier gubben. Ta det med ro`a mor, jeg har på meg kalosja jeg!!”
 
Om det var en av de to eller noen helt andre vet jeg ikke. Men  det var en dag en kar godt påseielet som kom inn på trikken og satt seg ned ved siden av en frue fra overklassen. Hun så med avsky på den lassaronen og skuttet seg.
Han satt helt stille, så ned på gulvet, bøyde seg ned og tok opp noe. Han snudde seg til sine medpassasjerer og spurte “ er det noe som har mista ei krone?.
Den fine dama ved siden av titter i sin portomone og utbryter Jeg har mistet den. Da rekker han pengestykke til henne og sier “ Her har` u femogtyve øre a`n.

Det kommer til en holdeplass der han vil av. Reiser seg og sjangler , holder seg til stanga og mange iler til for å hjelpe. Da sier han “ Ta det med ro a karer,  Jeg har mer enn nokk med å klare meg sjæl jeg”

 Robert hadde slått opp med dama. Gråtene går hun til mora hans og de begge begir seg til hybelen til  Robert og banker på. Inne er det støy og dunking. De banker igjen. Da hører de Robert rope “ vent til jeg er ferdig”
De sitter utenfor og griner. Historien forteller ikke noe om den utkårete.
Det handler om å ta et valg! 


Byorginaler -Muntrasjonsråd og skjebner
 
Det var i hine hårde dager da by originaler holdt sin inntogsmars i bakgårdene til bygårdene der alle kjøkkener vendte ut imot.
 Jeg husker « sving deg», liten og trim med armene ut mot fruene i kjøkkenvinduene som kastet ned 5 øre til ham. Han bukket og takket.                                                                               Den tid er forbi. I dag ville det vært fruktesløst der fruene haster på jobb og barna plasseres i barnehaven. Tomme vinduer – helt sikkert.                                                                     Her var det Fæsa og søsteren hans som på lørdager stilte opp i Markus kirke, så på bryllupene og gråt så tårene trillet. Fæsa likte å være politi, han fikk lov.                                                    En dag da han dirigerte trafikken i krysset i Markveien vinket han den ene fra høyre og den andre fra venstre fram. Det smalt. Fæsa løp og bilførerne kranglet om hvem som hadde skylda. Det sies at det var siste gang Fæsa var politi.                                                           
   Det var by originaler som « Fillefrans» der han med håndkjerra si saumfarte hele byen. « Halve byen» var i begravelsen hans da han døde. Det ble sagt at han etterlot seg en hel formue.
 Vi hadde « Homannsbyens Dronning» der hun spankulerte festkledd til tusen og sterkt sminket. Folk sa hun var forsmådd jomfru av en beiler i sin tid. Det er vist ikke helt sant.
 Køla Pålsen var en annen original. Det var mange av dem. Noen kledd som riktige gentlemen med hatt og stokk, spankulerende ned Karl Johan, andre mer forpjuskete.                                                                                                    Ved århundreskiftet, for mer enn 110 år siden, var det også sangkor som frekventerte forretninger og kontorer. Alle ville høre, men sjefene kastet de ut fordi de sinket arbeidet.
Av sangere hadde vi også n`Kal. Han hadde ikke «tilstrekkelig luft i orgelverket» og ble stående med hodet hevet, åpen munn og Adamseplet strakt fram, men uten noen tone steg fram.    Det var makeløst å se på og det sies at de som kjente repertoaret hans gjettet straks hvor de stumme tonene skulle ligge  og i fantasien kunne de da gjøre den så skjønn og Caruso`sk som de ville. N`Kal var også virtuos. Han blåste munnspill med nesen!
Vi hadde  Sollerud, kalt Sellerud. Han var kramkar. Han hadde en to meter lang tøyrull som på innsiden var forsynt med et utall lommer og rom. Med et kast rullet han den ut, uten at noe kom i uorden og der lå det i all sin glitter og fargeprakt: Kniver, speil, nålebrev, sneller, nøster, snadder, punger blyanter, silketørklær, ringer og kjede – og tusen ting til.                                   Han var som et helt «marken» alene, han forstod sitt publikum og gjorde alltid forretninger. Det koster ingenting, sa han – bare ta det , men gi meg en slant for bryderiet! Det ble spurt hvem som kjøpte mest. De unge damer, sa Sellerud – «de er solen på min vei, de betyr alt for meg. Uten dem gikk jeg ikke her.»                                                                                                   Du Du skulle gifte deg sa de. Da svarer han «Hvordan skulle jeg ha tid til det. dessuten er jeg altfor rund i benene til noen vil ha meg»                                                              
Tiggerne var det mange av, med store talegaver – alt for å få en skilling til alt annet enn en kopp kaffe. På kontorene kom de og det ble sagt mye rart som her: Nei, Dere kan ikke nekte en stakkar en liten skjelling, det ser jeg på dere. De`r lett å se på folk hva slag folk det er, Og itte har jeg smakt matbetan sia igårkvell og den var då`lig nok, ei sild og to kalde poteter. Men du dufter a`no`annet?     Bren`vin? Ikke i min munn sia i går kveld og det var for de`var bursdan te bror min. Nei akkerat totalist det er jeg- Herren fri og bevare meg, itte, men en enslig dram på en sorgsen hjerte, det vil være både synd og skam å nekte seg – itte sant kontorchef?
I bybilde var det altså mye som vakte oppsikt – men det var også andre som tiltrakk seg oppmerksomhet, noen du gikk for å se på. Der var det inngangspenger.
Onkel Harald  var politimann med flott stiv polithatt med en blank kule foran. Han hadde engang vakt i Dovrehallen , en luguber ølbule i Storgata, der trylle-kunstneren Arnardo hadde forestilling til publikums måpene begeistring. Fikk en kveld være med ham og det var gratis.                                                             Som liten risset opplevelsen seg inn i min bevissthet der han tryllet bort damer, delte de i to for senere å sette de tilbake igjen.                                                                                            Ett nummer var spesielt. Han hadde strukket et tau fra balkongen bakerst i salen og festet det stramt til en oppbygning på senen foran forhenget. På tauet hang en stor kasse.
Han plasserte ei ungmø på senen og tryllet henne bort, så trakk han kassen hengende i tauet ned til seg, svingte tryllestaven fulgt av  abrakadrabra og vips der steg dama ut. Vill jubel og forbløffelse.


 

Dette var et lite knippe av by originaler.  Historiene kan du bare øse av. Det er mange flere.