Drøm og Realiser
Hjem > Nettsider > Folkene i Tverrbakken
 
 

Historien om et eventyr i gamle Oslo

 
maleri uten ramme.jpg
 
 
Folkene i Tverrbakken

 

Jeg har sagt det førtverrbakken1.jpg  - og sier det igjen.

Tverrbakken var min barndoms paradis. Vi bodde i 13, ett lykketall – sikkert, det var jo der jeg ble født.
 Som liten er alle nysgjerrige på hvordan man kom til – Jeg ble kjøpt på Steen & Strøm for 50 kroner – det var greit, slo meg til ro med det.

Etter noen tid har jeg forståelsen av at jeg ble grunnlagt på en benk i parken –St.Hanshaugen
Jeg ble født 5 mars og mamma og pappa giftet seg 9 april.

For en liten gutt var Tverrbakken et paradis og jeg gullgutten i bakken, en liten tillitsfull tass.

 Tverrbakken 13 bestod av hovedhuset der bestemamma bodde i 2.etg – i stua med piano, spisestuemøblement, en rund høy vedovn og i et hjørne ved pianoet et lite rundt bord der svigersønnene og onkel Gustav spilte bridge når de kom og døtrene skravlet i vei – eller kranglet.

Når onkel ble glad sang han Maren i Myra. Han var bank kasserer i banken på Sinsen og hadde studert på bankskolen i Dresden.

Bestemamma hadde 6 døtre og to gutter. Alf og Gustav. Jentene var VELDIG våkne. Det var videre et kammers, kjøkken med veakassa der vi gjemte oss og et lite soveværelse, det senere gutterommet mitt.  Bestemamma sov på kammerset etter bestepappa som var sengeliggende døde .

Onkel Alf den snilleste onkelen i verden levde og åndet for biler, han tok ungene på lasteplanet og kjørte de rundt
Han ville bli bussjåfør. Endelig kom han inn på Sporveien og var veldig flott i sin sjåføruniform. Verden lå foran hans føtter.
                Etter 14 dager fikk han lungebetennelse etter all trekken fra døren og døde. Det var i 39.

Stas med onkel Alfs bil i Tverrbakken i 30årene.JPG
I første etasje bodde vi med 12 kroner måneden i husleie og ved siden av oss bodde tante Klara og onkel Einar med kusinen min, Evy. Tante jobbet på Rikstelefonen og hadde signaturen IPPS og onkel som først jobbet på Langaards Tobakkfabrikk hadde også vært drosjesjåfør. Onkel var en fabelaktig humorist.
I vår leilighet var det ett rom og kjøkken. Pappa satte opp skillevegg på kjøkkenet som gjorde at vi fikk ett rom til. Kjøkkenet ble følgelig ganske smalt og mellom benken og veggen var det så liten plass at jeg måtte sitte på tvers. Det er rart med gamle vaner, den dag i dag liker jeg til Karis store fortvilelse å sitte på tvers av bordet når jeg spiser .Det ekstrarommet som da ble til ble der senga mi ble stående. Pappa tapetserte veggene og i hjørne ble det jo litt luft bak tapeten. Det var et fint hjørne og når jeg trykket med pekefingeren smalt det fint der tapeten sprakk. Det var litt spennende. Senere fikk jeg et rom opp hos bestemamma. Malte Donald Duck, Lous Armstrong og Matterhorn på brannmuren. Det ble flott, men det gikk ikke an å ta det med meg når jeg ble stor og flyttet.

I hønehuset mot Jørgensen var det et lite hull i veggen ved siden av døren. Der hadde hønene spasert ut og inn før min tid. Innenfor døren og til høyre hadde onkel veabua si og pappa og mamma hadde sin til venstre. Pappa, i de vanskelige trettiåra, lagde skomakerverksted der en stund før han kom inn på Sporveien. I midten var det ei hønsetrapp opp til annen etasje med langbord, en slags snekkerbenk, og tørkesnorer der tante hang opp de heklede damebindene sine til tørk.
Før bestepappa og bestemamma kjøpte nr.13 var det et ordentlig hønehus der. Utenfor kjøkkenvinduet til oss, mot veien, var ”Skravla” der Evy og venninnene hennes hadde dukkestue. Under krigen var den fylt med kaninbur. I de harde trettiårene, som nevnt, satte pappa opp skomakerverksted i hønsehuset og forøkte seg på det før bestepappa fikk ham inn på strømforsyningen på Sporveien. Bestepappa hadde vært murer og murte trikkestallen på Torshov.
Vi hadde have med lysthus og et rundt stenbord, sittebenk rundt bordet og flaggstang, alt omkranset av villvin. Mot Jørgensen var det to rader med bringebærbusker. Midt på gressplenen var det et tre med melne sommerepler og i det ene hjørne av haven var et gravenstentre med så fine epler at de ble pakket inn i bløtt papir og oppbevart til julen. Det var de beste eplene i verden og vi har alltid søkt etter deres like. I det andre hjørne et tre med røde, flotte og gode astrakanepler Det var de gode sommereplene. Et morelltre og syriner hadde vi også. Vi buntet syrinene og solgte de på gaten.
Signe, ei gammel frøken bodde i kjelleretasjen med vinduer på bakkeplan og utsikt til haven – hun hadde visst bodd der før bestepappa kjøpte huset i 1915.
Innenfor vinduet hennes så vi symaskinen der hun sydde slips og leverte dem i byen. Mellom syrinbuskene var det ikke noe gress, bare en rund plett bar mark. Det var der Signe tømte tissepotta si Gresset var svidd av der.
Signe hadde ei venninne og de to gikk ofte til bedehuset Salem i Sannergata. De var kristne. Venninna, jeg syntes å huske hun hadde slør noen ganger de skulle være fine, var veldig klok. Hun fortalte meg hvorfor vi ikke kunne skjønne et ord av hva nyfødte barn sa. Når de ble født snakket de gresk sa hun  – sakte men sikkert lærte de seg møysommelig å snakke norsk. – Så da så!
I haven hadde vi grønsaker også. Utenfor stuevinduet vårt var det rabarbra, flotte og store. Tok med stiklinger som vi enda har hos oss der vi nå bor. Under krigen hadde vi poteter mellom gravensteintreet og astrakantreet.. Gulrøtter og jordbær hadde vi på nedersiden av lysthuset Utenfor soveværelset til onkel og tante vokste det store fine pioner. Det var der vi begravde Tsju- sju som jeg kommer tilbake til senere.
Nedenfor hønehuset var det utedo med 2 dører og ett sete bak hver dør. Når vi var der sto dørene alltid åpne for å følge begivenhetenes gang, natur, fugler og mennesker! Merkelig, men den tradisjonen har fulgt meg opp gjennom årene.tverrbakken3.jpg
Senere materialiserte det seg en” gruff” a la Piet Hein som jeg laget, et islett av humor- her er det

 

 

En utedo med åpen dør

 

 Jeg sitter her som seg hør og bør

Jeg skuer over et landskap

 i en verden jeg er mannskap

Jeg gjør det jeg måtte jo

 og

 brydde meg ikke det minste om C02

 

   

En liten episode rinner meg i hu.
Oppe i hønehuset, over ”snekkerbenken” hang det en ledning med en bar lampeholder. En dag tante var der opp og hengte damebindene sine til tørk sa jeg ” Tante stikk fingeren opp i lampeholderen så skal du kjenne på noe rart”. Dumme tante stakk fingeren opp, skrek usikkelig gutt og svingte armen til en saftig ørefik, men 230 volten kjente hun, ørefiken ble min! Gikk ned, smilte litt med et merkbart rødt kinn.
Vi hadde Tsju-sju, en liten pekingeser, snill og tillitsfull. Hun ble gammel og døde – og vi gråt. Vi begravde henne under pionene utenfor soveværelset til onkel og tante. Holdt andakt, jeg var prest, vi sang salmevers og tårene rant.
Jeg har vist foregrepet begivenhetenes gang. Mamma var streng, det sa alle. Som de fleste hadde hun voldsom respekt for autoriteter. Selv når jeg ble bitte lite større tisset jeg i senga om natten fremdeles. Mamma ble fortvilet og gikk til doktoren med meg. Han sa virkelig, for det husker jeg,” Han er bare uskikkelig gi`n juling.” – og jeg fikk juling som forskrevet. En kveld torde jeg ikke å gå inn å legge meg. Bandt en hyssing rundt tissen min å gjemte meg på Lippen. Da jeg ikke kom inn gikk de manngard etter meg og de fant meg. Da sto tissen som en ballong og de fikk problemer med å få opp hyssingen. Fikk ikke noe mer juling for det.
Det var også andre ting som var rådene. Alt var enten svar eller hvitt. Fikk streng beskjed om hvem jeg fikk leke med og hvem som jeg ikke fikk. Lekte jeg med dem vanket det en ørefik så jeg havnet bort i et hjørne. Mamma sa at den som elsker sitt barn tukter det. Jeg bad pent om hun ikke kunne elske meg litt mindre.
En sommerdag, jeg hadde kortbukser, kom ei humle å stakk meg på et meget følsom sted. Jeg snufset litt og gikk til tante som var hjemme, sa jeg hadde fått et humlestikk på pungen. Den ble veldug svær. Tante tok meg med ned på legevakten der jeg foran skranken selv måtte fortelle min skam. Husker tydelig sykesøsteren spurte ” Hva feiler det deg da gutten min” Jeg gikk jo litt rart. Jeg sa jeg hadde fått humlestikk på pungen. Tror nesten hun fikk latterkrampe, holdt hånden for ansiktet og sa” Kan du si det en gang til?” Hun tok meg inn å la meg på en operasjonsbenk, legen kom inn å så på den store hevelsen, tok fram en pinsett og kløp av brodden. Hevelsen ble mindre og mindre etter hvert og vi gikk hjem.

                                                                                                                                                    Folkene og ltverrbakken5.jpgivet  i Tverrbakken.
 

De andre i bakken.

Jeg kan ikke huske det var sagt et vondt ord naboene imellom så lenge jeg bodde i bakken, likevel var alle forskjellige.
I min tidligste barndom, nedenfor oss, der Torshovsdalen ennå ikke var gjenfylt, hadde vi et dalsøkk, dompa, med ei lita stua der fru Steen bodde med mannen sin, de var bondefangere! Fru Steen dro feiende flott på ettermiddagen til Grand Hotell. På kveldene kom hun hjem, godt påseilet med ”bonden på bytur”på slep som de loppa for kontanter. De hadde ei datter, Astrid, som var mammas venninne når hun var liten var veldig atletisk og sto i turnforeningen og hun gikk på hendene opp trappene til badebakken der det var et friluftsbad i gamle dager. Husker mamma ble reint fælen da hun og jeg besøkte henne nederst i Trondhjemsveien nær gråbeingårene en dag under krigen. Hun hadde et bitte lite NS merke på jakka! Hu lo og sa, ta det med ro, har bare fått det av en beiler!

Faren til Tore Juel i ” gule gården” ( Ole Bullsgate 13-23) hadde en lastebil og han hadde en garasje der nede. Mammaen til Tore leide ham i hånden der de møtte fedrene etter arbeid. Tore var kameraten min.
Onkel Einar som var en noe fuktig drosjesjåfør i 30 åra, gikk under navnet ” Einar i Dompa”. Den   faste drosjeholdeplassen hans var ved Tivoli rett ovenfor Teaterkafeen.

tverrbakken4.jpg
Fra dompa gikk det en fabelaktig lang tretrapp opp til Rosenhof skole og kooperativet, kolonialbutikken der oppe. Vi handlet mest hos Pedersens efterfølgere i Vossegata i den andre enden av Tverrbakken.
Vi bodde som sagt i 13. Gamle herr og fru Jørgensen bodd i 11. Til å begynne med bodde sønnen hans med familien i den ene stua. Sønnen deres, Jørgen, var kameraten min. De flytte til Majorstua. Jeg fulgte Jørgen og moren hans til bussen. Han gikk på og tittet ut av vinduet. Vi vinket til hverandre og så ham aldri mer. Jeg tørket noen tårer over kameraten min. Jørgen hadde ei søster, Wencke. Evy ble bedt en gang til de i Ole Vigsgate på Majorstua. Wencke giftet seg med en prest og fikk mange unger. Men så døde presten, det ble vist armod. Sosiale paraplyer var det ikke mye av på den tiden.
Brostigen flyttet inn i stua – det var en liten leilighet, de hadde ei datter, Marion,  på min alder. De var hyggelige.
Herr og fru Jørgensen var veldig kristne. Ofte hørte vi salmesang når kirkeringen hadde møte i haven deres. Jeg syntes å huske fru Jørgensen, nesten som bestemamma, gråhåret, pertentlig og gjorde lite vesen av seg.
Jørgensen, tror jeg var mye over 80, han så slik ut, liten og noe inntørket og med dårlig hukommelse. Det som vi syntes var noe fornøyelig var at når Evy og venninnene hennes lå på gressplenen og solte seg, sto Jørgensen på den andre siden av gjerdet – så på de lekre jentene - og siklet!
Lenger oppe i bakken, i nieren, bodde det trefamilier. Johansen i første til høyre med Inger og Alfred. Inger var venninnen av Evy og Alfred, litt stille og forsiktig, litt eldre enn Inger. Under krigen ble Alfred innkalt til arbeidstjenesten og torde ikke annet enn å stille. Senere fikk han nerver og forsvant stille  ut av billdet.                                                          
                                                                                                     Tverrbakken tegnet at Nils Aas   1962                                                  


På venstre side bodde Pretorius,” Pretten”. Hadde følelsen av at de var litt fine. Han hadde en T-Ford. Når de skulle ut satt fru Pretorius der med skjerf over hodet og Pretorius tok fra sveiva og startet motoren – så dro de.
En dag bivånet jeg noe stort. Pretorius skulle ut å kjøre. Sveivet uten motoren startet. Han finjusterte tenningen på armen på rattet. Antagelig kom han bort i giret. Så sveivet han igjen, motoren startet og med bilen i gir begir den seg nedover bakken. ”Pretten” når så vidt å hoppe opp på stigtrinnen og lener seg over til rattet mens bilen farer nedover. Jeg sto på fortauet og så på med store øyne. Nederst i bakken er den en voll, en liten høyde – T-Forden med ”Pretten” på stigtrinnet farer opp og der ble han kastet av og bilen beskriver en luftig bue og havner ned i dalen. Ingen tok nevneverdig skade.tverrbakken7.jpg

Etter Pretoruis flyttet så flytte Granum inn. Fru Granum, Sara, ei bestemt, mannhaftig dame, var født Pretorius så de arvet leiligheten. Laurits var skredder og litt damete, og vi syntes det var moro å se ham sitte på skredderbordet med korslagte ben og sydde, eller når han med det store strykejernet strøk bukser eller jakker for levering. Det var lett å se det gjennom vinduet til gaten
Laurits var alltid velkommen og tilstede når damene hadde kaffeslabras. Da likte han seg. Sønnen Lasse, en liten tass, likte seg best hos mamma, hun og pappa tok ham ofte med på ferie om sommeren. Mamma ble nesten som en reservemamma, uten forkleinelse til Sara.

 I etasjen over i nieren bodde fru Hansen. Datteren Snefrid var venninne med mamma. Hun var frøken og hadde eksem. Hansen var død, han hadde vært bryter og bildet av han sto på skattholdet, atletisk og i bryterdrakt. Fru Hansen var bestemoren til Tore, det var alt vi visste. Tore var kameraten min, men han ble så fin, ble kamerat med noen på Bjølsen og begynte å snakke så pent. Han ble senere avdeligsjef i et forsikringsselskap.
 Oscar, broren, han som var eldre bodde der også. Kjekk kar, men eldre enn oss så vi kjente ham ikke så godt.
Else bodde også i nieren. Hun hette Pretorius som frøken så hun må ha vært i familie. Elsa var venninne av Evy og de lekte i” Skravla” Else giftet seg med Fridtjof Åsen som var sersjant, hadde motorsykkel og hadde vært i Tysklandsbrigaden. De bodde i kjellerleiligheten mot haven midt foran pæretreet
I syveren bodde Smedby. Han hadde en høy stilling hos Narvesen og var frimurer av høy grad. Han var noe korpulent og når drosjebilen om kvelden kom kjørende med ham i kjole og hvitt sa mamma bestandig at nå har Smedby vært i losjen – det ble alltid sagt med andakt og følelse.
 Den andre i Syveren var Madsen. Han jobbet hos David Andersen i Trondhjemsveien og gikk hver dag etter arbeidstid over løkka, stoppet foran vinduene til oss og pratet aldri så lenge over gjerdet med mamma, så til neste hus med samme ritual. Jeg spurte mamma engang – Sånn kommer`n jo aldri tidsnokk hjem til middag. Da sa mamma ” du skjønner han er enkemann, kona døde i barselseng – så det gjør ikke noe. En av de, tror det var Smedby , hadde ei voksen datter. Onkel Einar syntes hun var så flott, hun hadde verdens nydeligste røde hår
I fem bodde fru Lund. Hun hadde hareskår og var fabelaktig snill. Hun visste hvordan jeg ble til og kastet ned karameller til meg når jeg tøffet med det lille tretoget mitt i hyssing opp bakken for å kjøpe melk til mamma hos Pedersens etterfølgere. Mamma likte ikke at jeg skulle leke meg fram til butikken, men hun fikk jo melken og jeg karamellene.
I ei lita stue mellom syv og fem bodde Alise, ei lita vever skapning. Hun var ugift. Hver gang Alise kom i frelsesarmeuniformen sin sa mamma ” Nå har Alise fått en unge til!”

I Tverrbakken 1 bodde i første etasje Thommassen. Syntes å huske de hadde tre flotte sønner. Etter krigen kom den ene i militære til Nord Norge og var minerydder etter tyskerne. Det gikk gæernt og han mista et bein.
I annen etasje bodde Ås. De hadde tre sønner. Fritz var skummel, satt ofte i fengsel. Nils var på min alder, like skummel Når brødkjøreren var inne hos Pedersens efterfølgere med brød sto mora i vindu og ga tegn og gutta knabbet brød.
En dag spendte de hesten fra vogna og tok den opp den bratte trappa til annen etasje der de bodde i en liten leilighet med et lite kjøkken og ei stue. Kjøkkenet var smalt, de fikk hesten inn, men måtte snu`n da det var så trangt og lite. Da satte hesten raua på den varme veakomfyren og hesten ” sprang ut”. Det ble et svare strev med å få den ned trappa igjen!
Jan Jansen, Bertil og Kjell bodde i Tverrbakken fire. Det var flott og bygget rett før krigen.

Faren til Jan var tannlege og svært fuktig. Han hadde kontor over gullsmed Knut Larsen i Vogts gate. Foreldrene til gutta i klassen gikk til Jansen i håp om å få billigere tann-behandling da sønnene deres jo gikk i samme klasse på skolen. Vi var også der engang på det utrolig rotete og møkkete kontoret hans. Nok om det. Mora til Alf i klassen gikk til ham for å få nye tenner. Da hun kom hjem sier Alf at pappa ble forbanna og sa at hu så ut som en barrakuda, han visste det. De gikk tilbake og klaget. Da Jansen så det utbrøt ha ” Faen, du har jo fått gebisset til Hansen!”Alf forteller videre at det var noen i familien som var så fine. De hadde butikk på Grønland. Hver gang de var i selskap ropte barna deres at der er dama som kan ta ut tenna sine ! Mor likte ikke den grenen av familien sa Alf.

De andre litt rundt omkringtverrbakken6.jpg

Mamma var veldig snill og veldig streng. Jeg fikk klar beskjed om hvem jeg fikk leke med og hvem jeg ikke fikk leke med. Det var det med sort og hvitt. Lekte du med dem du ikke fikk lov til å leke med fikk du deg en ørefik så du havnet bort i et hjørne. Dama var sterk. Ynken, Finn, Torskaue og Arne Steinhivern var definitivt ute. Arne Steinhivern ble drosjemorder, Torskaue som ble murerhåndlanger brant opp i senga under ei fyllekule. Ynken var sønn av en berømt skapsprenger. Det gikk vel ikke stort bedre med de andre skulle jeg tro.
 Alle de du fikk lov til å leke med ble arkitekter, ingeniører, advokater og økonomer. Mødrene kjente lusa på gangen. De hadde teft og kjente livets viderverdigheter.
Har tenkt mye på Torkaue. Det er klart at klengenavnet ga visse likheter. Han følte seg vel underlegen, ville vise han var noe til kar. Det er mye som kan gå galt i ungdommen når forholdene legges til rette.
Det var om ikke flust med gryn, så var det yrkesstolthet på Torshov En gang det ble gjort et innbrudd hos Jørgensen i Vossegaten ved siden av Frk Hansen i Stua, melkebutikken. Nå mente mange at faren til Ynken var mannen. Da går han til Jørgensen og sier han hadde hørt han var beskyldt for å gjøre det innbruddet, men, sa han, så dårlig fagarbeid hadde han ikke sett maken til, det var ikke ham!
Det var mange snille og gode sjeler som gjorde sitt aller beste for de rundt seg. I Vossegata litt nedenfor Pedersens efterfølger var det ei trapp som gikk ned til ei dør, litt lavere enn gateplan. Der holdt skomakeren til. Han var døvstum og reparerte sko og alt til alles store glede. Vi brukte fingerspråket som virket aldeles fortreffelig. Det fortoner seg litt romantisk, akkurat som ” Jul i skomakergata”
Postmannen var jo et daglig fast innslag. Han var en punktlig, edruelig kar. Når han kom nederst i bakken til oss vanket det en kopp kaffe gjennom vinduet til mamma. Som jeg har nevnt var det jo ikke de rikeste som bodde i Tverrbakken og rundt der. Når julaften kom skulle jo postmannen ha litt for året som hadde gått. Det måtte bli en liten dram! Postmannen ville eller torde ikke si nei i frykt for å såre noen, enda han var avholdsmann, han tok imot. Så til neste og neste med samme ritual. Når han kom ned til oss som sist på ruta var han pæra full og vi dro`n hjem på kjelke flere ganger. Tenker med gru på kona som sitter hjemme julaften og gruer seg til det årvisse, det å få sin mann hjem på kjelke!

Når jeg prøver å visualisere meg på hva som foregikk en julaften rundt omkring bak gardinene skrev jeg engang en julehilsen på dikt som lyder slik.                                                                                                                                                                                                                                                                   Mamma på løkka i 1919

Det er i året dager
Man bare hører klager
Det er dager i året vi hviler
Og de da vi bare smiler
Kanskje julaften blir etter strevet
Slik det blir mast og det blir krevet
For noen nesten sikkert ikke
Annet enn litt julehikke!

Jeg hadde en ”kamerat”, det var gatefeieren. Han hadde en hest med lærpledd over seg og en vogn han fylte opp alt han med feiekosten samlet i veien. Jeg husker en dag det regnet og jeg hadde laget barkbåter som jeg sendte ned i rennesten der vannet fosset ned. Gatefeieren så på meg og spurte ” Hva vil du bli når du blir stor da, gutten min” Jeg så på`n og sa” ingeniør”. Hver gang etterpå da han kom spurte han med et glimt i øyet. ”hvordan står det til med ingeniøren i dag da?” Vanskelig å glemme han.

Det var ikke alltid lett å se forskjell på rett og galt. Fristelsene kom inn i bildet. Som liten var jeg invitert til bursdagsselskap til Willy Bjørnstad. Mamma pyntet meg opp med matrosdress og en gave.
Vi ble satt til bords der vi fikk brus og bløtkake. Det fortredelige var at han ved siden av meg fikk et bløtkakestykke med bær på. Den var så fristene. Jeg tok gaffelen og lot som jeg tok feil tallerken og tok bætverrbakken8.jpgra. Tanta til Willy så det og skreik opp om uskikkelig gutt og jeg ble kasta ut! Lærte vel litt av det der jeg slukøret ruslet hjem.

En annen ting som ble mye mer alvorlig var følgende. Bjørn Holmsen, nabogutten nedenfor oss kom bort til meg en dag jeg lekte på løkka. Han hadde ei krone, den hadde han tatt hjemme. Sa ”vil du bli med til Frk Hansen i Stua og kjøpe en brus?”

Vi dro til Stua, fikk brusen  og spaserte ned til steinhoggeriet som var der tennisbanene nå er. Bjørn fant en passelig sten til å åpne korken med. Da eksploderer flaska, Bjørn blør litt på finga, han ser på meg og sier du blør litt i øyet ditt! Løper gråtene hjem, deretter blir jeg vasket, kledd opp som seg hør og bør og jeg kommer på Ullevoll Sykehus der jeg blir vasket på nytt og operert. Dr. Øyestad opererte meg, det var den største øyeoperasjonen før krigen. Glass splinten hadde kuttet opp det høyre øye mitt.
Tante Ruth besøkte meg der jeg lå lenge, hun hadde med seg noe godterier, men jeg mente at jeg nå da jeg var ordentlig syk og lå på sykehus måtte det bli blomster som de voksne fikk.


Tante var morsom, Når hun vasket gulvene tok hun alltid av seg kjolen og ristet den på lysstolpen der hun  sto i underkjolen
 Etter en måned tok de vekk blikklokket som var satt foran øyet og det var stor spenning. Ville jeg se, var operasjonen vellykket. Jeg så! Men med arr tvers over pupilen ble det litt uklart. Min ubevisste drøm om å bli jagerflyer brast.

Krigen

Det er natt, ute lyder sirene og mamma vekker meg og sier det er krig. For en 8 åring er det helt ubegripelig. Hvem vil gå til krig med oss som er så snille.
Mamma tar meg med opp til Bestemamma. Jeg sitter på veakassa og de andre har lave samtaler. Da hører vi flydur og plutselig et brak. Flyet droppet noen bomber utenfor Aker sykehus. Dagen hadde blitt 9 april, mamma og pappas bryllupsdag.
Det blir gitt ordre om evakuering. Pappa ordner en lastebil fra Sporveien og kjører oss til Tante Hildur og onkel Harald og hytta deres på Fetsund

Etter en tid roer alt seg ned og Tverrbakken blir ved sitt gamle.

Ved den vollen ”Pretten” kjørte over var det en liten sandhaug. Jeg hadde fått noe sytråd av mamma. Jeg lagde veier, satte opp pinner som telegrafstolper og trakk ledning av sytråden til mamma. Da kommer en tysk soldat forbi. Han klapper meg på hodet og utbryter ” ”Gute knaben” og tårene renner ned kinnet hans. Han går litt dukknakket videre. Jeg ser opp et øyeblikk, kanskje jeg forstår, kanskje ikke.

En annen gang hendte det noe som gjorde mamma livredd. En tropp tyske soldater marsjerer opp til huset vårt og setter opp skyteskiver på gjerdet foran stuevinduene våre. Dette ser mamma da soldatene legger seg ned og sikter. Da farer hun til kommoden, finner et laken og åpner vinduet og vifter med det hvite lakenet og skriker ” Jeg overgir meg”
 De tyske soldatene ler, de tar vekk skyteskiva og begir seg til en annen plass.tverrbakken9.jpg

Willy, han med bursdagen, hadde fått tak i noe balsa og japanpapir fra rotebutikken til fru Kollerud, hun som hadde det så rotete at hun satt på trappa utenfor butikken sin i Vossegata Når du lette der kunne du finne de rareste ting
Han laget et modellfly, en nydelig sak med strikkmotor og allting. Det tok flere uker. En dag kommer han med flyet og vi går opp på badebakken, Han tvinner opp strikkmotoren, tenner en fyrstikk og setter flyet i brann der han sender det av gårde. Det stiger til værs, toppler over og krasjer mens Willy roper ” der går en brennende tysker”   -    Det kaller jeg patriotisme!


En søndag 31 des. 44 står jeg på vollen utenfor oss, har nettopp kommet fra Sinsen der jeg ikke rakk trikken som jeg skulle ha til tante i Nobelsgate.  I det to Mosqito passerer lavt forbi går flyalarmen og kanonene på Ekeberg spiller opp og skyter nedover. Jeg bøyer meg automatisk. De har bombet Viktoria Terrasse. Lengselsfullt forsvinner de bak Rosenhof skole, de er helter og riddere for oss gutter. Noe vi vil ligne etter krigen.

Det var vi som skulle bemanne luftforsvarets neste generasjon av flygere. En bombe hadde truffet en trikk på Drammensveien, min måtte ha vært rett i nærheten.. Pappa som jo arbeidet på Sporveien ble kalt ut til å reparere ledningsnettet. Det var døde overalt.

 Det er søndag. Dagen er 19 des. 43. Inne hos Evy sitter Reidun Nordby, venninnen hennes på veakasse da hele huset rister. Vi løper ut og ser jernbjelker og masse rart farer gjennom himmelen. På Phillipstadkaia har en ammunisjonsbåt, D/S Selma, med 1400 tonn ammunisjon gått i lufta. Reidun er veldig redd og bekymret. Pappaen hennes, Erling  har blitt utkommandert som  kranfører på Phillipstadkaia den dagen. De fant ham aldri igjen.                                                                                                  
                                                                                                               Rotebutikken til fru Kollerud der hun ofte satt på trappa utenfor         

      Noen ganger da flyalarmen går om natten og vi ned i kjelleren, går onkel Einar og jeg opp for å se lyskasterne som fanger opp bombefly. Det smeller hele tiden der de er i lysstrålen. Da krisler det i syrinbusken, det er splinter fra kanonene som slår ned. Da sier onkel ”Gunnar det er best vi går ned igjen”.


 På gutterommet mitt hos bestemamma har jeg et stort europakart. Har fått rødt, grønt  og gult tykt garn  fra mamma samt tegnestifter. Leser avisene med stor interesse og setter opp frontene som bølger fram og tilbake, mest tilbake under såkalte strategiske tilbaketrekninger fra tyskerne. Det var lærerikt.


En dag skulle jeg stå i køen for mamma i fiskebutikken til Åsebø for å få fisk til middagen. Ved siden av meg står ei høy, tynn og alvorlig dame. Jeg syntes hun så blek ut i ansiktet og var så stille. Etter en stund da vi sto der segner hun om, hun har besvimt! Syntes det så så dumt ut.


Onkel Leander og tante Emily, det var vel helst mammas onkel, trodde jeg var Tordenskjold når jeg var liten. Senere skjønte jeg han var Jens von Bustenskjold , tegneserietypen som var så lang og tynn som en strek og med barter. Det stemte vist ikke helt det heller, tross likheten.
Leander, datteren Reidun, ei feiende flott jente med et smittende smil og bølget hår samt broren var alle med i hjemmefronten fra første dag.
De jobbet hos Emil Mostue og der trykket de illegale aviser. Reidun, når hun kom hjem til oss hadde hun alltid en Colt og en Sweethart radio i håndvesken, der hørte vi på Øksnevad, ”stemmen fra London” med nyheter og kodede beskjeder til hjemmefronten.
Evy husker hun ble sendt ut i haven når de hørte på London. Med øret til veggen fikk hun med seg det meste likevel
Mamma var bekymret , men Reidun bare lo. Hun var aktiv og som grenselos og kurer over til Sverige hadde hun falske grensboerpass. Når krigen var led mot slutten var hun sjef for 80 lotter. Reidun hadde mange dekknavn og kjent som ”Kitt”

Med all hemmelig aktivitet, fra slipp i Nordmarka med ” gutta på skauen” til kalde vinternetter i høy snø å  lose flyktninger over grensen til Sverige, eller som kurer ble belastningen etter krigen for stor.. Der søvnen om natten skulle være velkommen kom marerittet fram. Det ble å ty til flaska, som så mange andre. Det gikk galt. Hun var min helt. Jeg så på henne som den rene Jeanne d`Arc
 Reidun samarbeidet med August Winkelmann, barbereren i Vogts gate. En dag kom han innom og skulle til Sinsen med beskjed. Der ble han tatt av Gestapo og sendt til Saksenhausen. Han overlevde og kom hjem med de hvite bussene. Hatet til tyskerne var så stort at han byttet navn til Gillum, men pratet aldri om fangenskapet.

I nabohuset, hos Holmsen som var en fredelig mann, var det ofte stor ståhei der fulle tyskere kom og gikk. Jeg tror fru Holmsen og datteren Åse gikk med parykk etter krigen.

I Lilleborg småkirke organiserte Dagfinn Hauge KFUM for oss smårollinger. Han var også fengselsprest på Akershus Festning og hadde nattvake med de som var tatt og skulle skytes neste dag. Dagfinn ble senere biskop. Han hadde kontakt med Reidun
Som tidligere nevnt så hadde vi epletrær i hagen. Da fru Hauge skulle ha barn kom hun til oss for epler som trengte. Jeg spøker med Olav Dag, nåværende domprost i Oslo Domkirke, og sier jeg kjente ham før han ble født.
Både Evy og jeg ble konfirmert av Dagfinn. Evy forteller at hun under konfirmant-forberedelsene ofte var barnepasser for Olav Dag.

Under krigen som gikk sin gang ble Torshovdalen fylt igjen. Det ble en søppelplass for Oslo Renholdsverk, det luktet fælt og det var mange rotter. Nede ved bryggepannen i kjelleren så vi engang en kjempestor rotte på vannledningen, nesten som en kaninn. Mamma treiv kosten og dæljet til. Den forsvant.
 Med så mange rotter i omløp besluttet pappa og onkel Einar at de skulle lage rottefelel. Det var en flott sak, en kasse med lokk og en pinne til å holde lokket åpent. Det gikk som det skulle. En dag var lokket igjen og de hørte ei svær rotte romsterte i kassa. De begge bar kassa forsiktig opp fra kjelleren og på gårdsplassen ristet de kraftig på kassa slik at rotta skulle krepere. Til slutt åpnet de lokket og katta farer ut!
Fra tid til annen steg det røyk opp fra søppel-plassen. Den hadde tatt fyr.

Etter hvert ble det andre ting som opptok interessen. Noen av gutta hadde fått tak i noe lesestoff.” Hyttetur i Nittedal” Vi snek oss ned i kjelleren i ”Gule gården” smugleste med store øyne.


 Etter krigen


Krigen var slutt. Onkel Einar tok fram radioen som han hadde gjemt under plankehaugen i åpningen mellom Jørgensen og oss. Han åpnet vinduet mot løkka å satte radioen på full styrke der folk samlet seg utenfor. Den første syttende mai fikk jeg æren av å bære flagget for Lilleborgs skole i syttendemaitoget opp til slottet.
Etter krigen var det mye rart å få. Jan hadde fått tak i en luger og ammunisjon. Vi skulle leke. Det ene treet skulle være retterstedet for angivere og tyskere. Jan pekte på treet og trakk av mange ganger. Det klikket Jeg husker jeg lo og sa den var bare en dritt og tilbød meg å stille på retterstedet, Jeg så gjorde og Jan siktet og trakk av, Det ble klikk igjen. Flyttet meg å lo. Jan trakk av igjen og det smalt. Kula satt midt i treet. Latteren stilnet.tverrbakken11.jpg

Det var ikke alt som gikk på skinner. Jeg var ganske bra til å hoppe og ble tatt ut til å representere Lilleborg skole i Osloskolenes hoppturnering i Hyttelibakken. Var litt stolt av det. Jeg hadde forferdelig dårlig gli der jeg satte utfor. Jeg stoppet på hoppet. Torde nesten ikke å stille på skolen neste dag.
Var medlem av Skeid. Det skulle være 17. mai renn på Ola Narr og jeg var påmeldt. Her skulle jeg reise kjerringa.
Sneen som var tilkjørt bakken var isete og de sa det var lagt sprett på hoppet og de som hadde god gli måtte være forsiktige. Pytt, Pytt.
 I ovarennet gikk det strykene, skulle lage bakkerekord og hoppet til. For rett opp, tok baklengs saltomotale og kom ned med ansiktet først og fylte hele munnen med iskrystaller. Jeg ble kjørt bort og det ble mitt siste hopp.

Om vinteren under oppveksten var Torshovdalen et vinterparadis. Vi gikk ofte opp til Muselunden og tilbake sto vi nedover fra Rødstua, rett ovenfor ” Renna” Rendevous som skjenkestedet ble kalt på folkemunne, derfra rett ned dalen helt til oss. 
Arne Juveth som bodde ved siden av Reidun Nordby i Vossegata misunte jeg og ville bli som ham når jeg ble stor. Hans slalåmferdigheter var i mine øyne fabelaktig. Både han og broren ble leger.
På skråningen på Lippestad mot Torshovdalen laget vi en flott hoppbakke. En julaften fikk jeg verdens flotteste gave. Ett par hikori hoppski med tre renner, tåra rant av pur glede. Med dem ble det bakkerekord, helt ned i dompa. Kanskje 20-25 meter.

Mamma hadde bakedag på torsdager, da bakte hun 7 slaks kaker. Mamma strålte av glede da kameratene mine kom på torsdag eller var det fredag og ble servert kaker og saft i lysthuset i haven. Hun var populær, likevel litt streng.
Bestemamma som bodde i annen etasje hadde som sagt piano. Vi gutta var nå blitt 14-15 år og vi skulle lage orkester. Bestemamma var full av glede der vi trommet, spilte piano og gitar til ørens lyd. Hun hadde stor forståelse for ungdommelig aktiviteter som ballast til det videre liv. Likevel, når vi var rastløse bad hun oss å leke med trærne!

 
Haven i 13 kommer til sin verdighet. Der samlet vi oss alle og trente til det ene ferdighetsmerke etter det andre.

tverrbakken12.jpg

Under krigen var vi i KFUM der Dagfinn Hauge ledet oss på sunne idrettslige aktiviteter. Speideren var jo forbudt da det var Baden Powell som var stifter og engelsk. Etter krigen meldte vi alle sammen oss inn i Oslo 19 tropp. Vi skulle få patruljenavn, og vi ble litt skuffet da det ble” Beverpatruljen”, de andre fine var for lengst tatt. Men vi ble fortalt hvor flotte og driftige de var, det ble med det.

          

 


            Andre ganger dro vi på tur i jakke og nikkers

tverrbakken13.jpg

 

 

 

 

Vi fikk boltre oss med alle slags idretter. Tverrbakken med omegn var et sant paradis i gamle dager. Vi trente i turn på plenen

tverrbakken14.jpg

 

 

 

 

 

 

Eller det var å spille tennis. Det blir nesten slik at mange av oss fra de harde trettiåra var svært priveligerte som fikk lov til å vokse opp der menneskene tok vare på hverandre og drømmen om en framtid ikke var en utopi.

tverrbakken15.jpg

 


Alle muligheter lå foran oss
                       John Larsen som bodde tvers over Arne Juveth var like hekta på flyging som meg.

 

Han var noe eldre og kom inn på flyskolen, ble løytnant og fløy F-86 Thunderjet.
En dag han skulle lande på Sola fikk han klarsignal fra tårnet, imidlertid var det amerikansk DC-3 som hadde fått det samme. Det ble kollisjon og alle omkom.

tverrbakken16.jpg


Tilbake til de sportslige aktiviteter


Vi meldte oss inn i Njål, der Hafnor tok vel imot oss. Det var trening på vinteren på Rosenhof skole og på Dælenengen der vi hoppet høyde, løp 60 meteren, hoppet stav og kastet kule. Idrettslagene tok godt vare på oss.

”Dælenga” var jo også stedet der Basse Hveem var alles helt. Med motorsykkel og lukten av spesialblandingen til motoren var dagen fullendt.

 Mange ville ligne ham. Tore og Jan hadde fått hver sin lettvekter, 96 kubikker. Vi lekte banerace og tok svingene i flott positur.

 

 

 

Jeg har dvelt med litt av hvert. Det er også plass for et lite innblikk i arbeidslivet på den tiden fra de som bodde i bakken, på arbeidernes forhold til hverandre, deres bisarre påfunn seg imellom eller deres hellig overbevisning om at formann var ”faen”
Pappa ble som nevnt ansatt i Oslo Sporveier rundt 1933. Det var på strømforsyningen der han til slutt ble verksmester, ikke som ”faen” men en svært avholdt arbeidskamerat
 
 Her er et bilde fra den første begynnelse. Den viser stigebilen. Thambs sitter i førersete, pappa sitter på forhjulet.
En gang røyk kjøreledningen til trikken og Thambs ble slått overende og falt i gata, hodet først. Han dødetverrbakken17.jpg

 

Det er fornøyelig å være vitner til alle ablegøyer gutta gjorde.
Willy, en av arbeidskameratene, var så fælt til å skryte og juge at de mente han måtte være over 100, minst, om det var sant alt han la ut om.

 En dag hadde Willy kjøpt en ny Wartburg, den fineste bil i verden som ingen andre hadde råd til.
Noe måtte gjøres. I løpet av økta tok de en trompet og sveiset til eksosrøret. Ved dagens slutt strener Willy stolt til bilen som ingen andre hadde råd til og starter opp med et trompetstøt. Willy farer ut og jamrer seg vederstyggelig og gutta som hadde gjemt seg bak søyler og annet, lo så de gråt.


De hadde et godt miljø på jobben

 

tverrbakken18.jpg


 

 

 

 Tiden gikk, skolen ble fullført og bilde som rødruss
kan egne seg til en sorti på livet i Tverrbakken.
Jeg bodde i Tverrbakken til Russetiden, det hadde
vært en begivenhetsrik tid og et paradis for unge menn En epoke er over. Luftforsvaret og tjenesten ble det n
este
..

 

 

Tverrbakken 13 rives


En ny generasjon flytter inn i bakken der Obos og Usbl blir enerådende

tverrbakken19.jpg

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tverrbakken min ungoms paradis slik den huskes

 

 


 tverrbakken20.jpg