Drøm og Realiser
Hjem > Nettsider > Vi Eldre

Vi Eldre

Tanker og innspill til ”blogg” om vår eldregenerasjon

                                                       Quo Vadis ?

Vi er de eldre, Budbringerne fra ”den gamle verden”. I den nye er det mye ukjent for de eldre. I den gamle  er det mye ukjent for de yngre. Det kan være vanskelig for eldregenerasjonen å navigere seg i den nye – og den nye har mye å lære av de eldre

Riker på riker har hatt sin storhetstid og fall. Kina, Egypt, Ottomanske rike (Tyrkia) Romerrike, Frankrike, Tyskland, Storbritannia - -alle har stått for fall – er USA det neste?

I historiens lys er der intet nytt.

Vi bygger på nedarvede erfaringer og fordommer. Vi tror og vi feiler. Som våre forfedre oppleves framgang som det største i deres tid. – Den industrielle revolusjon var frigjøring av krefter ukjent for den forrige. Bil, fly, elektrisk lys og radio var ukjent for den tidligere generasjonen. Fra krystallapparat til det å fly til månen er allerede gammeldags viten i en utvikling som den nålevende eldregenerasjon opplever og som vi med stolthet mener er det største framskritt i menneskehetens tidsalder.

Vi var effektive. Dagens yrkesaktive snakker om effektivitet. Det er noe som de har oppfunnet, berikelse i kroner og øre står i forsetet. Økonomer preker som alt vokser inn i himmelen, mens de eldre minner om” de harde 30 åra” og som vi blir fortalt ikke kan hende igjen. Det er sikre skott for det.” Jommen sa jeg smør” Vi eldre så med skepsis på boblen man fryktet skulle sprekke en dag.

Samarbeid i et flergenerasjoners samfunn der erfaring og framtid går hånd i hånd er en framtids visjon.

La oss se på noe av det som for oss føles ubekvemt og vanskelig

Ærlighet og ordentlighet

Det er mulig det ikke er sant, men det står for mange at ærlighet og ordentlighet sto i forsete hos den eldre generasjonen. Et håndtrykk var en kontrakt, vi viste hva vi hadde sagt og sto ved det. I dag skrives det et dokument, undertegnet og bekreftet av en advokat – også det i det små. Vi hadde tillit til hverandre. Vi var av arbeider og bondeklassen.

Klatresamfunn

Eldregenerasjonen hadde en grunnfestet yrkesstolthet.( selv skapsprengere hadde det) Vi sto på jobben, det var forutsigbart.

 I de gode tidene endret mye seg. Å skifte jobb ble vanlig og som middel til høyere lønn – og som igjen gjorde at firmaene måtte overby hverandre for å skaffe medarbeidere. Sykefraværet økte, særlig på mandager eller middel til førtidspensjonering eller uføretrygd. Det ble kalkulativt.

  Mange i den nye generasjonen er for opptatte til å ta vare på barna. Vår eldregenerasjon hadde bestemødre og fedre som tok seg av oss – satte standarder og ga oss oppdragelse. Noen ganger litt vel hardhendt, men nødvendig. Når vi vokste opp og ble besteforeldre var mange opptatte i et samfunn i endring at tiden til kontakt ble mindre. Vår dårlige samvittighet ble styrket da Benny Borg sang om barna som ikke hadde tid til å komme på mors bursdag ”Nei sier du det, det gjør ingen ting, jeg er jo her likevel”

Vi har mistet hjemmeværende mødre som hadde nærkontakt med spedbarn. Staten tar seg av oppdragelsen

Vi fikk også inn dogmer og nye læresetninger om fri barneoppdragelse. Den regjerende generasjon er fanget i yrkesjag, jappetid og stress (nytt ord, før sa vi at vi hadde mye å gjøre).

Barnehagen tar over oppdragelsen, barna mister familiekontakten og blir kanskje konforme, vår eldregenerasjon blir ensomme, kontaktløse.  

Forsorgen var et mindreverdighetsstempel i gamle dager. Nå snakkes det om rettigheter.

Det er lett for eldre å generalisere, det er et flertall av fabelaktige og flotte ungdommer, men vi hører oftest om ran, knivstikking og vold

Den eldre generasjonen bygget landet, var stolte over det de leverte fra seg. Norge var ferdelandet med store bokstaver. Vi bygde det forutsigbare – skoler, sykehus folketrygd og framtid for neste generasjon

Som barn vokste vi  opp under depresjonstiden og de harde tredveårene. Det var nødsarbeid og fattigdom. Likevel, det å gå på forsorgen var et tapsstempel mange vegret seg for å gå til.  Man hadde stolthet, skulle klare det.

Krigen

 Det brukkne geværs politikk var rådene i tredve årene. Ole Reistad, kjent fra polare ekspedisjoner, militærflyger og hedersmann advarte på det sterkeste – til ingen nytte. Politikere viste bedre. Så kom krigen, hvem ville angripe oss vi som var så snille var tanken. Ungdommen reiste seg, ute og hjemme.

Handelsflåten styrket motstanden med konvoier både med mat og materiell til tap av tusener av sjøfolk. Marinen og flyvåpenet organiserte seg, hæren også, med base i England til motstand mot overmakten. Ungdom dro til Little Norway , fikk flygerutdannelse og stilte til kamp.  Tapene var store.

Hjemmefronten, gutta på skauen og sabostasjegrupper holdt motet oppe hjemme og det ble tatt represalier.

Etter krigen kom de hjem, stolte over hver dag å ha ofret livet for et fritt land. Intet ble sagt, de ble fortalt hvor heldige de var som var ute og ikke hjemme til rasjonering og okkupasjon.

Hjemmefronten vant krigen var omkvedet.

 ”Naftalinaoffiserene” tok på seg uniformene sine de hadde gjemt og solte seg i folkets beundring.

Alt dette falt det krigsveteranen tungt for brystet. Oppsparte midler i Nortraship som seilerne ute skulle motta ble av politikerne ble ikke utbetalt. En del av vår eldregenerasjon har lite å være stolte over i så henseende.

Med blod, svette, tårer, lov og orden skal landet bygges var parolen etter krigen

Utvandring –

Som sjøfartsnasjon lærte mange andre land  å kjenne. Mange nordmenn utvandret – særlig til USA.

Vi som gjorde det gjorde vårt ytterste til å tilpasse oss det samfunn vi kom til. Vi gikk ikke i beksømstøvler, hjemmestrikkede strømper med dusker, nikkers og anorakk. Vi ville bli lik de andre så mye som mulig. Ikke skille oss ut, men bli akseptert. Det ble vi som trauste, arbeidsomme og til å stole på. Vi lærte uendelig mye. De positive effekter av utenlandsoppholdet tok vi hjem med stolthet.

Innvandere

Slik var det også med Norges første innvandrere. De ville assimiliseres i samfunnet og jobbe på like fot med alle oss andre – bli nordmenn i landet, men være sin arv bevisst i sin egen stue.

Vi hadde bygd noe andre kunne gledes over og ta med seg når de reiste hjem, eller som innbyggerei sitt nye land.

For den eldre generasjonen er det et paradoks å oppleve at det kreves av de som kom senere – etter at de har kommet – at ”gjesten” forlanger at samfunnet skal endre seg til hvordan de vil ha det. Det er som å komme ubedt til naboen og forlange å få  jordbær med fløte for å beære dem med sitt besøk.

De eldre føler at et samfunn i endring tenderer til en uønsket samfunnsstruktur. Forståsegpåere kaller det flerkulturelt – de eldre føler ubehag. Mange land sliter med det samme, andre, som USA klarer det bedre, man har klare regler uten avvik man forholder seg til. – og som blir akseptert.

Krav som å tillate å gå med hijab i politiet, blasfemiparagrafen som skulle endres i grunnloven for ikke å  krenke  andre kulturer vakte voldsom røre i folket.  9 av 10 reagerte negativt.

Politikerne innen samme parti gikk mot hverandre. Eldregenerasjonen trodde ikke det de hørte. Dette gikk på alminnelig anstendighet. ”Gjestene” krever menneskerettigheter hinsides de som de hadde der de kom fra  mens trygder og stønader ble gitt store og små. Mange spurte seg hva blir neste.

Det er vi, den eldre generasjonen som føler seg krenket, sammen med resten av den norske befolkning som gjennom sitt 104 årige arbeid som fri nasjon selv valgte å bestemme over egen framtid

 Antisemetisme

Vi eldre tror ikke antisemetisme er rådene i store deler av befolkningen. Jødene fikk etter krigen en voldsom sympati. Man husket forfølgelse, krystallnatten, holocaust og opprettelsen av Israel.

Intens historie og intense virkemidler tas i bruk. De sier vel at gjentagelse aldri skal skje.

 Konflikten vi i dag ser er utenfor alle proporsjoner.

 Gudelæren øye for øye og tann for tann gjelder ikke lenger. Virkemidlet, tusen øyer for det ene øye er  dagens politiske realitet. Vi eldre, også de unge er ukomfortable.

 Det er å håpe at den vanlige jøde kunne fortelle sine politikere hvor skapet skal stå. Det er ikke historieløst å søke forsoningens vei, også å forstå andres lidelser.

Terror

Bekjempelse av terror er en hovedsak for det moderne samfunn. Årsakene er komplekse. Det kan være religiøst knyttet og det kan være knyttet til vår utnyttelse av , i våre øyne, underutviklede land. Det kan også være maktrelatert. Uansett, terror er vår nye svøpe. Eldregenerasjonen må ta sitt ansvar. På mange måter har vi ikke vært flinke nok, det går tilbake i mange generasjoner.

Global oppvarming

Har vi dårlig samvittighet? I vår streben etter et bedre liv glemte vi måtehold. Man skulle nesten ha dobbelt av alt. Noen så faren, de fleste neglisjerte den. Vi må forene oss globalt og ta ansvar. Det koster å gi avkall på verdier som sikkert bare er kosmetikk i den store sammenhengen. Vi må klare det, helst gå foran

Politikere

Politikere strides, de som skulle være landets ryggrad. De har lært å stå steilt mot hverandre –spissformulerer -  ikke å gi seg, det teller som valgflesk – tror de.

Mange unge ser på det som et yrke – uten yrkesbakgrunn fra grasrota. De er forståsegpåere i høyeste potens. De bestemmer hva vi har råd til og vi ender på jumboplass. – Forfall av skoler, veier, eldreomsorg har gått sitt seierstog. Alt med en ramme av økonomi som målestokk. Spøkefulle eldre humrer og sier BI står for ”bare idioter”.

Vi har spart oss til fant. Så kommer de dårlige tider, som advart mot av eldregenerasjonen, og som de vise fortalte ikke var mulig. Da reageres det og tiltak settes i gang.

Vi blir fortalt hvor heldige vi er som har penger på bok, selv om det hadde vært litt bedre med litt inflasjon. Milliarder har gått tapt på aksjer som kanskje bedre kunne vært nyttet på infrastruktur i forfall. Det har vært truet med inflasjonsspøkelse. Kanskje det hadde vært bedre med litt inflasjon og fullverdige skoler, veier og eldreomsorg.

Milliardtapet kan ikke oppveie en inflasjonstrussel.

Man sier man ikke skal gråte over spilt melk – en tom unnskyldning – og det er lett å si – av politiske forståsegpåere. Vi har ikke blitt hørt eller tatt hensyn til. Politiske feildisposisjoner er feid under teppet

Det er vi, den nye generasjon som råder grunnen, sies det. Gamle verdier – ordentlighet – frafall av griskhet – ordholdenhet – samfunnsansvar – lov og orden – og planlegging er alle elementer som må holdes i hevd.

Fremmedelementer som vil undergrave verdier opparbeidet i generasjoner må ikke vinne fram under pretex av menneskerettigheter og misforstått toleranse.

Det store flertall av unge mennesker i dag er flotte, kunnskapsrike som vi eldre ser på med beundring og tror på. La de få verktøy til endring av en elite forståsegpåere, jappetyper oligarker og politikere.

Endres det moderne samfunns oppgaver som budbringere til neste generasjon med kun formidling gjennom internett, tekstmeldinger på mobiltelefonen og TV, da går vi et fattigere og farligere samfunn i møte.

Kanskje vi i vår søken etter forståelse som eldregenerasjon har vi i en viss grad forsømt oss og gitt inspirasjon til ugressvekst det er vanskelig for neste generasjon å luke bort

Om det ikke er forsent bør det for den nåværende generasjon være et tankekors å korrigere en utvikling og forstå mekanismen i den levende verden. - Vi har også noen svin på skogen. Bilde er sammensatt. Vår oppgave som budbringere ligger også der

Eldre, foren eder, det nytter å løfte i flokk. Ta frem” blokk og blyant, ”delta i en levende dialog som kalles en” blogg”

Kanskje kan vi få våre politikere på skinnene igjen.

Gunnar Eigil Støltun                                                           11 mars 2009