Drøm og Realiser
Hjem > Nettsider > The Untouchables

 

 

De var

The Untouchables - Uten Frykt

                                                              De gjorde sin plikt

                                                                                       Slik de så det

They were
The Untouchables
                        Without Fear

                                                                                   Performing their duties As they saw it

 


 Untouchables jpeg forside.jpg
Med lesebrett kan du glede deg over ny versjon

 Boken er ute på engelsk og norsk

     

Forord

 

Denne miniboka er en utvidelse av heftet ” Vår  ære og vår makt” som kom ut i forbindelse med Luftforsvarets 55 år markering i 1999. Boka er bygd på samme læst som heftet, men utvidet med flere portretter og en tankevekkende introduksjon, At også to kvinner er portrettert er helt på sin plass. Kvinnene blir nesten alltid uteglemt når krigsinnsatsen skal beskrives, men verken da eller nå kunne Luftforsvaret fungert uten kvinnenes innsats. I dag har vi da også kvinner i alle funksjoner i luftforsvaret.

 

Jeg ble både overrasket og glad da Gunnar Støltun spurte om jeg ville skrive et forord til denne boka som han også har kalt ” The Untouchables”!

 

Det er nå over 60 år siden krigens slutt og de fleste nordmenn i dag er født etter krigen. Nettopp derfor er det viktig at slike bøker, ikke nødvendigvis for at vi skal huske krigens gru, men for at vi skal kunne bli minnet på hva disse unge mennesker tenkte og hva som motiverte dem til en innsats som krevde livet av mange eller av de som ble merket for resten for livet. Luftforsvaret er vokst opp med ” The Untouchables” som forbilder og som ledere. Det er deres holdninger og lederegenskaper som danner grunnlaget i Luftforsvarets kultur og tenkemåte. Og det er ikke bare de som fløy som har påvirket utviklingen av Luftforsvaret. Like mye har bakkemannskap og støttepersonell vært med på å gjøre Luftforsvaret til den organisasjon det er i dag.

 

Jeg har hatt gleden av å bli kjent med noen av de som er beskrevet i boka og det som slår meg er den ydmykheten og toleransen de har. De er forbilder ikke bare i form av den innsats de gjorde, men like mye for de holdninger og evnene til å lytte, få andre med seg og til å sette egen innsats inn i en større sammenheng. Jeg er alltid imponert av for eksempel Wilhelm Mohr, som i en alder av nesten 90 år fremdeles ser framover, ser hva som kan forbedres og ikke minst ser utfordringene med bruk av makt. Og jeg ser hvordan disse holdninger finnes igjen hos dagens flygere. I 2002 ble luftforsvaret for første gang etter andre verdenskrig sendt ut i krig hvor de brukte luft-til-bakke våpen. Det var ikke noen enkelt avgjørelse, verken for Luftforsvarets leder eller den enkelte flyger og bakkemannskap, men den modenhet og bevissthet om oppdraget og virkningen av våpenbruk er nesten sammenfallende med de holdninger jeg finner hos de gjenlevende av ” The Untouchables”.

 Verken de eller dagens flygere er villmenn eller ubetenksomme unge, men modne og bevisste mennesker.

 

Jeg husker etter den første bomben var sluppet over Afghanistan så ble presten oppsøkt av en ung mekaniker som lurte på hva han hadde vært med på. Det å se flyet ta av med våpen og lande igjen uten, gjorde et sterkt inntrykk på ham. Det viser at dette er alvor og ikke lek. Den holdningen tror jeg er noe av det viktigste ” The Untouchables” har klart å overføre til etterslekter.

 

Det er disse holdninger og tradisjoner som gjør at luftforsvaret i framtiden vil være blant verdens dyktigste Luftforsvar og grunnlaget for det ble lagt av de som er beskrevet i denne boken.

 

God lesning.

 

 

                                   Tomas C Archer

                        Generalsekretær i Flyktningehjelpen

                  Tidligere General Inspektør for Luftforsvaret

 

 

Noen Eksempler 

Her er Tarald i sim Mosquito. Mosquito Weisteen 005.jpg

Tyskerne var lite villige til å gå opp med sine nattjagere, kanskje spesielt med uerfarne flygere, i marginalt vær dersom Mosquitos lå i nærheten. En natt i ufyselig vær patruljerte vi rundt Florennes der tyske nattjagere var stasjonert. Vi får motorkutt på en motor. Vi flyr mot Belgia og ut over Nordsjøen i full storm ligger vi så lavt at vi får saltsprøyt på vinduene. Navigatøren er vettskremt og har sin fulle hyre med å holde seg fast og er ikke til noe hjelp.  Jeg virkelig sliter med kontrollene. Temperaturen på den andre motoren begynner å øke og vi erklærer emergency, ingen svarer og vi må gjennom et kanonbelte på den engelske kyst som er etablert for å skyte ned V-I bombene

 

Vi håper nødmeldingen vår er nådd hjem. Endelig blir vi hørt og de gir oss heading til en nødplass, men vi vil helst hjem. Skybasen er nå 600 fot og det er natt og full storm. Vi nærmer oss vår egen base med bare en motor, det er mange i tårnet som følger utviklingen. For å kunne lande må jeg opp i 1500 fot og få ut hjul, flaps og riktig innflygnings hastighet. Jeg nærmer meg og stiger opp i uværet og starter innflygingen, på 4-500 ft. bryter vi igjennom og har banen rett foran oss. Vi lander hele.  Jeg blir tildelt green endorcement etter dette (Beste instrument rating)

 

Det er opplevelser som etser seg inn i bevisstheten sier han. Ta en natt vi stiger opp gjennom skyene og kommer på topp med en fullmåne som kaster sine sølvstråler over trollandskapet under oss. Der oppe er en Me - 110, vi nærmer oss, følger ham der han tydelig i en sving viser hele silhuetten. Han burde nå ha sett oss!  Vi kommer inn og i en kort burst er det som kanonene spytter en klyse som klistrer seg til vingeroten, den går langsomt over på ryggen, brenner og forsvinner inn i skyene.

 

Igjen er månen full, stillheten øredøvende og skyenes snølandskap under oss trollske.

 Finns oplevelse som skipper på Sunderland flybåt

foto 58 Sunderland.JPG

Vi hadde mange lange U- båtsøk før vi forlot Oban for Sullom Voe. Vi eskorterte en russisk konvoi, vi var på redningssøk der vi forsøkte å lande i Atlanteren i forrykende vær for å plukke opp en besetning i en dhingy, men sjøen var for grov og vinden for sterk.

 

Det ble patruljering i ” Rosegarden” for å holde U-båtene nede i undervannsstilling slik at de ikke fikk ladet batteriene sine. Vi så aldri en U-båt, men en gang oppnådde vi kontakt nær en svensk lastebåt. Den la seg i skjul under svensken, men vi sirklet rundt til vi måtte forlate området.

Hva er det som har satt dypeste spor etter deg? Foruten de tomme sengene etter mannskaper som aldri kom tilbake, var det en dag, det var 8 juni 44 og vi patruljerte utenfor norskekysten nær Bergen.

Toppturret (mitraljøsene) var for en tid fjernet for å øke vår aksjonsradius. Den dagen var det ikke lurt, det var blå himmel uten skyer og vi blir angrepet av 2 Me-110.

De traff oss på det første angrepet og skjøt opp vår indre høyre motor og bensintank. Det var den motoren som betjente det hydrauliske systemet for å operere front og halemitraljøsene slik at de bare kunne sveives i posisjon manuelt. Dette var bekymringsfullt ettersom de angrep fra alle tenkelige vinkler. Haleskytteren var skadet, dashbordet ble truffet av en granat og ødela instrumentene og kraftforsyningen til utløsning av dypvannsminene. Granatsplinter rev opp jakke til 2. piloten. Jeg vrengte flyet voldsomt for å unngå dem, også for å komme i posisjon for våre mitraljøser. Vi fikk inn treff på den ene som forlot oss rykende. Det ble en sannsynlig nedskutt. Etter 35 minutter forlot den andre oss.

Med noe luftsykt crew falt roen over oss, men ikke helt. Med bare tre motorer og fullastet med dypvannsminer måtte disse droppes for å holde oss flygende. Dette var ikke enkelt. Vi måtte ha strøm for å få de ut under vingene og løse dem ut. Vi kunne sveive de ut, men å utløse dem måtte gjøres for hånd.

Vår flight engineer, Jonny Skåleskog fra Haugesund, utførte mirakler. Han måtte stå på skuldrene til vår skytter som holdt ham fast i benene for å komme utenfor flyet og samtidig ikke falle i havet. Han nådde utløsermekanismen mens bensinen fra den i stykker skutte tanken pøste over ham. Da de fikk ham inn var han svimeslått av bensinstanken.

foto 60  Martin.JPG

Martin Gran. Flygeress med Distinguished Flying Cross og 10 1/2 nedskutt

 

Mot slutten av krigen ble Marin skvadronsjef bare 27 år gammel. De andre flygerne følte seg sikre når han ledet dem. Han tok alltid godt vare på de nye og han nøt så stor respekt blant sine Engelske overordnede at han ledet opp til 5 skvadroner og 60 fly.

Det var lille julaften 44.på et sweep på morgenen ble det luftkamp. De skjøt ned fire, men fire av sine egne gutter falt. Vi kom tilbake , spiste lunsj når scramble igjen gikk. Vi tok av  etter en stund kommer det opphisset fra bakkekontrollen. «25 bandits plus 5000 feet above you it looks as it its performing a formation against you! Jeg svarer « I have seen them » Der lå de 5000 fot over oss med sola i ryggen, en ideell posisjon for angrep. Jeg holdt øye med dem og ventet. Jeg er i dag like forbauset over at jeg torde. Nå stupte de ned for angrep og jeg beordret stigende venstresving og « slipp Vi møtte dem til kamp. Det utviklet seg til en god gammeldags dogfight. Jeg ser en ME 109 ligger på halen på en Spit og roper bare «break break» Jeg så ingen bokstav på spitten. Vi skjøt ned 12 fly og selv ble jeg kreditert med 2 ½ Dette var det største antall fly skutt ned av en skvadron på en dag.

Den ble ledet av Marin Gran