Drøm og Realiser
Hjem > Nettsider > Norge - Kulturen og frykten

Norge            Kulturen og frykten

 
Kloke ord kommer i bolker, kloke ord kommer på trykk, også i den vanlige tale. Noen ganger fenger det, andre ganger tar man ingen notis av det før det er for sent. Helt fra tidenes morgen har det vært slik.
Slik også i dagens debatt   -

Innvandring

Alle lands eksistens bygger på kultur, opparbeidet gjennom årtusener - ikke minst i en broket Europa. Vi ser det  som i England og Frankrike, høykulturen, diplomatiets og storhetenes land. Vi ser det over alt, som Finland, det karrige, med stolte folk, ubøyelige for overmakten. Det kostet så mye, men de vant til slutt.                                                                                              Vi ser det i Amerika, indianernes svøpe, cowboyene og mulighetenes land , the Homestead, også bærere av kultur som personlige våpen, ikke helt bra etter manges syn, men likevel en kultur, grunnfestet i deres opphav.
Ukultur oppleves også, om enn i en vesentlig mindre målestokk. Vi søker å ta det beste inn over oss, også formet av livsmuligheter, det være seg i varme som i kalde strøk.

Landet vårt  bygget vår kulturutvikling tusen år før oss som vikinger som søkte drømmer og livsfornødenheter. Åket, underlagt andre land, solgt og kjøpt, skapte 1814 som et vendepunkt. Herrer i eget hus - nesten, og i 1905 med egen konge, en umåtelig stolt nasjon tuftet på det beste vi  trodde på.
Sterke nasjonalitets følelser bygde vår kulturarv videre slik vi ser det i dag.

Berømte diktere sementerte  det i nasjonens skattekammer.
" No livnar det i lundar, no lauvast de i li. den heile skapning stundar no fram til sumars tid.      Et epos om gevinst og glede over forsakelsen med en kald vinter.                                              eller                                                                                                                                            No ser eg atter slike fjell og dalar som dei eg i min fyrste ungdom så.             
Kulturarven står det skrevet med store bokstaver.                                                                         
Bjørnson skrev:                                                                                                                             Ja vi elsker dette landet som det stiger frem. Furet værbitt over vannet med de tusen hjem.       
  Vi synger det med patos - sementert i vår kulturarv.

Det er gitt de eldre bedre å forstå våre verdier og vår kultur - de yngre tar det ubevisst med seg, det ligger helt inn i våre gener. Tendensen til å være inkluderende ligger sterkt hos de unge. Det er bra.                                                                                                                                         De eldre er vel ikke helt borte de heller, men det handler om balanse - ikke kast bort kulturarven som de fleste, også innvandrere bosatt gjennom mange år setter så stor pris på. De har blitt asimillisert, de er en del av oss, etterkommere som oss selv fra tidenes morgen.
Den folkevandringen vi i dag er vitne til og som bunner i en fremtid umuligjort der de kommer fra, endrer landskapet i en urolig grad, de som søker en bedre framtid gjør det slik våre forfedre selv gjorde det i sin tid.                                                                                                                
 De som søker beskyttelse fra krig og terror gjør det for overlevelse og med håp om å komme tilbake til sine røtter senere om mulig. Kanskje som oss : drømmen om - No ser eg atter slike fjell og dalar.

Vi snakker om et flerkulturert samfunn, mange frykter dominans av andre kulturer på bekostning av vår egen. Det var vår kultur, den de kom hit for og som i sitt vesen var så attraktivt. Det er forståelig at de også vil leve etter sin egen oppdragelse og kultur, men samstemt i pakt med vårt lands skikker. Slik var det vel med nordmennene som utvandret til Amerika også.
 Det kan være konflikt mellom tro og lærdom. I en religionskrig er det bare tapere om det skulle komme så langt. 
                                                                                                             
Diktaturer, delvise diktaturer og korrupte regimer eksporterer sin undertrykte opposisjon til andre verdensdeler for selv å beholde makt. I vår medlidenhet er det disse vi hjelper, skulle man tro.
I en verden  - så forskjellig i sitt vesen, burde vi søke å gi de en inspirasjon i sitt eget hjemland som vi gjorde, ta våre verdier til de med støtte.

Det kan være mange måter å hjelpe på. For vår del , etter krigen, ble Marshallhjelpen en suksessfylt nødvendighet. Når restene skulle reddes og på nytt bygge opp en framtid ga andre sitt beste.
Derfor, i vår medlidenhet å ta med tusener hit, som ikke føler seg hjemme eller velkomne, kan vi hjelpe hundretusener der de kommer fra og som kan danne frontgarden til bedre livs grunnlag med egen kultur tilhørlighet.
Dette er ikke noe partipolitisk tankegods, men mulige realiteter mange ser for seg.
 Den bekymring vi nå opplever - den frustrasjon de som allerede er her, er urovekkende. Vi  har også sympati for deres frustrasjonen i vanskelig søken etter arbeid. Den avler kriminalitet og mange føler seg ikke velkomne.
 La oss ikke ta inn fler enn det som vi klarer uten å ødelegge vår nasjonale kulturarv.                                                                                                                                                                  Vi ødelegger ikke bare for oss selv, men også for innvandrere som ikke fortjener å bli stigmatisert.
 Det virker som hele Europa er i smeltedigelen, kanskje påskyndet av profitører som frakter hundretusener til havs for å bli plukket opp av andre med medlidenhet.
Det er et ordspråk som sier: Ondt skal ondt fordrives! Det må ha hatt sitt erfaringsopphav et sted.                 Virksomt, men brutalt. Hva vet jeg.
Politikere i alle land foren dere.
Gunnar Eigil Støltun                                                                         21 aug. 2015