Drøm og Realiser
Hjem > Nettsider > Reiseskildringer

Reiseskildringer til etterfølgelse

Last ned  reiseskildringen av golfturen til Tyrkia her - men vær tålmodig, filen er ganske stor så det kan ta litt tid.

Mareritt 1980 og om det å se jorden krumming i cockpit på BA flight 001 Concord

                                                                                                        
En verdensomflygning  

                                                                                                Cognac Rally                                                                                                         


                                                                                                                                                                             Dubai
                                                             



 

                                                land som besøkt.jpg                                    Byer og dikt.jpg                                                                                       

                                  Landkjenning                                                          Byer med " nogo attåt"

    Begynnelsen på reisen
             

                                                                                                                                                                                                                                             Begynnelsen på reisen
                                                                                

 


 

Reisebrev til og fra Dubai

 

 

Jeg sitter i godstolen, det knitrer lystig i peisen, snøen ligger som duvende dyner på bakken og trærne bøyer seg i respekt for kong vinter. Kort sagt det er en fabelaktig balanse, ro og glede over øyeblikksbildet

I slike situasjoner kan man fråtse i sin egen forestillingsverden. Tankene kan gå til dansende sydhavpiker på en sydhavsøy ( Der skulle vi ha vøri der, Kal)., men nå kommer alderen inn, hva med eventyrfabler som 1001 natt og kanskje Sinbad sjøfareren, eller hva vet jeg.

 

I vår verden er mulighetene utallige og drømmevariasjonene uten grenser. Med atlaset i fanget utforskes steder som eksotiske frukter som kan plukkes. Barnedommens forestillinger om Galapagos, Indias Taj Mahal, Tibet, Madagaskar og Nilens  hemmeligheter passeres med bare en fingerbevegelse.

 

Hva med arabere og kameler over en bølget ørken eller rike sjeiker sittende i sin telt. I dag er det vel helst i sin Rolls Royse. Fingeren stopper i den persiske bukt. Abu Dhabi og Dubai virker som en magnet med vår forestillingsevne utenfor kontroll. Riktignok er Iran og Irak i umiddelbar nærhet, men pytt pytt den som intet våger intet vinner. Først må det vinnes vår bedre halvdels aksept. Skal vi ta en slik drømmereise?

 

Forskjellen mellom drøm og virkelighet kan være som natt og dag, men likevel planleggingsdagende bærer bud om spenning. Å drømme koster ingenting. Du verden så rike vi er.

 

Først er det flyturen. Med Lufthansa fra Gardermoen 0640, omstigning i Frankfurt for å komme fram til Dubai på natten virker strevsomt. Det å stå opp i otta, kanskje ved halv tretiden er erfaringsmessig ikke mye ” å masa med”

 

Valget faller på Swiss. Vi drar dagen i forveien til Zürich kl 1640 med SAS Sk  841, lander kl 1900 og tar inn på Hotell Møvenpick på flyplassen for en rolig aften med venner. Dagen etter går Swiss  LX 242 kl 1345 med ankomst Dubai kl.2145. Roen og forventningene tilfredstilles.

 

Vi har en venn, Stein, hvem har vel ikke det. Alle har et søskenbarn på Gjøvik! Men han er skipper på en ombygget Boeing 767 som med soverom, bar, dagligstue etc. bare har plass , ikke for 150 passasjerer, men 27, eies av en sjeik der nede. Han sier ”brush it on man!”Det å stå i endeløse køer av turister gjennom passkontroll og visa på kvelden er slitsom. Ta kontakt med servicefirma Marhaba Services som tar vare på dere og følger dere gjennom toll og visa utenom køen. Det er vel verd

Internet er en fabelaktig innretning. Med en henvendelse til Marhaba@emirates.com  skriver vi.

Dear Sir

We expect to land at Dubai Airport on march 1 at 21:45 hrs by Swiss LX 242. Would it be possible to get arrival service. We are a party of 2. We have rooms at Hyatt Park Hotel and please arrange also for a limosine.

 

Vi mottar en hyggelig bekreftelse.

 

Med internett som venn fråtser vi i hotellmuligheter og faller ned på Park Hyatt hotell Dubai , et 5 stjerners hotell til ca 350 euro pr. natt. Vi tar oss råd til det for en uke i eventyrlandet. 

På TV har vi fulgt med på Golfens PGA tour i Dubai med Tiger Woods og andre. Skulle være flott å spille der.

Hotellet bestiller Tee time på Dubai Creek og Emiratene. Vi gleder oss til å spille de hull som vi så på TV og ikke minst oppleve klubbhusene som er et syn i seg selv.

 

Den 5. mars er noe spesiell for oss og en middag på Burj Al Arab kunne være begivenhetsrikt. Vi får bekreftelsen kl.19:30 og de kan hente oss i en hvit Rolls Royse fra hotellet

 

Det fleste forberedelsene er unnagjort, spenning og forventning er stor.

 

Det snør tett. Vi går om bord i flytoget. Reisen Starter.

 

SK 841 tar av fra en flyplass som gir deg følelse av tillit og trygghet. Vi stiger til marsjhøyde og etter en billig sandwich og en kopp skvalpefri kaffe lander vi i Zürich. Kloten Airport syder av sveitsisk ordentlighet og kvalitet, også av et utvidelsessyndrom som så mange andre flyplasser

Overnatter, etter et hyggelig måltid med venner, på Møvenpick Hotell med høy kvalitet og gjestfrihet.

Swiss LX 242 tar oss opp på cruising altitude 390- 39 000 fot i en behagelig turistklasse med god leggplass i sin Airbus 320.

I 6 timer føres vi over alpene som ligger i sol, øst av adriaterhavet og nå ligger Jerusalem litt til høyre for oss. Høyt her oppe, der fri fra mas og jordisk tankegods gis det likevel tid til å reminisere.

Det er rart at historien ikke befrir oss fra våre åk. Tempelridderen Arn Magnusson i Jan Guillous roman inntok Jerusalem og befridde den fra arabiske høvdinger.

 Under oss ligger fremdeles tragedier – Palestina – Israel –Libanon – Syria og Jordan. Heksegryter.

Vi legger oss litt til høyre for grensen mellom Iran og Saudi Arabia. Sklir langs den sikre siden. Lysene fra bebyggelsene i den persiske bukt skinner i eksotisk form og farger der vi nærmer oss Dubai  - Spennende

Vi tar bakken som et kjærlig vink om noe forestående– våre forventnings bilde – uten å bli skuffet. 

På veien til bagasjen passer vi en lufthavn der søyler med glødende lys, palmer og arabiske ornamenter venter oss

 

Vi har bestilt Marhaba Service, fikse vertinner geleider oss forbi køene, gjennom toll og visum og ut til en ventende limosine som tar oss til hotellet, Park Hyatt Dubai

 

 Med en utsøkt velkomstmottagelse blir vi geleidet til rommet- suiten vår på 59m2. Den har saker og ting vi aldri har sett. Et badeværelse der badekaret står midt på gulvet og med glassdører til toalett og dusj, et oppholdsrom med kjempeseng, innebygget flatskjerm TV i veggen foruten skrivebord og minibar, alt i dempede farger og edeltre.

 

En flaske rødvin og 2 glass som ”Complement of the house”står på bordet – og ikke minst det norskeste av alt i en nydelig innpakning – den sylindriske drikken – Norsk vann fra Voss!

Begynnelsen, der vi åpner balkongdørene med utsikt over the Yacht Harbour er fullkommen

Har vi kommet til drømmen fra 1001 og en natt, eller en arabisk versjon av Las Vegas.  Vi får se. Over oss sirkler terner i et antall som for et titall år siden var et vanlig syn hjemme.

 

 

Det er ikke alltid våre forventninger innfris når man kommer til et ukjent mål- Her er det motsatt.  Det overstiger alle våre forventninger.

Vi sitter på terrassen vår, det er kveld.  Opplyste Dhows i alle farger seiler stille forbi med turister, med antagelig over en overdådig middag.

 

Dubai 022.jpg

 

Den første kvelden prøver vi en middag på The Boardwalks Aquarium. Med en god flaske vin, hummer og prawns nyter vi maten foran et kjempesvært akvarium der fisk i alle størrelser og farger svømmer i korallrevet.

 

Vi går ut på Dubai Creek Golf som ligger vis a vis hotellet. Klubbhuset er bygget som seilene på gamle Dhows. Vi tar frokost på terrassen før vi går ut. Maten er virkelig rimelig i Dubai. Banen er spennende selv om det er rikelig med vann som gjør at du må være forsiktig Gresset er frodig grønt på fairways, grenene flotte og raske.

 

 

 

 

 

 

 

Dubai 006.jpg

 

 

 

Kvelden nytes med middag i klubben på the Legend, en steak restaurant som har mottatt pris for sin kvalitet. Her sitter vi og nyter en indrefilet til pianomusikk og over oss et tak som er spekket som en stjernehimmel inne i dette utrolige klubbhuset.

 

Man skulle tro at vi var mette av inntrykk. Indrefileten – ikke bare den kulinariske-gjenstår. Burj Al Arab, et 7 stjerners hotell og som er formet som et seil må besøkes.

 

 

Det er en spesiell anledning.

 

Fra vårt hotell blir vi hentet av en hvit Rolls Royse. Vi går inn i foyeren som ikke kan beskrives. Fabelaktig vannspill, akvariums, gull og glitter møter oss. Vi tar heisen opp til baren i 27 etg. Nyter utsikten utover byen under oss med alle sine lys.

 

 

Vi tar heisen ned til fiskerestauranten Al Mahara og blir ført inn av vertinner – gjennom en gullforgylt tunnel og foran oss åpenbarer et fabelaktig akvarium med koraller der haier og annen fisk i alle farger fanger vår interesse.

 

Burj Al Arab.jpg

Det er åpenbart at middagen ikke er av de rimeligste, men ved en sjelden anledning har vi tatt på oss spanderbuksene for en uforglemmelig aften. Rollsen kjører oss hjem igjen, mett av inntrykk og med et barnslig smil oss imellom.

 

Når vi først er her nede har vi booket tid på Emiratene Golf. Vi går ut kl 11:20 på en bane som er så flott undulert at du nesten trår forsiktig. Vi spiller på en bane som Tiger Wood spilte på for noen uker siden. Kari slo birdie på et par 4 hull, fabelaktig.

 

Det er siste kveld. Vi fordøyer inntrykkene. Turen var vel verd – ja mer enn det. En opplevelse for livet. Vi hadde valgt Hyatt Park Hotell ved Dubai Creek. Roen, elegansen og gjestfriheten mangler sidestykke.

Det er klart at det finnes mange hoteller i alle prisklasser. Drosje og mat er rimelig. Veiene er brede med mange filer, likevel er det lange køer. Et misunnelsesverdig framskritt møter oss. De bygger nå en monorail og søylene og tverrprofilene står slanke og fine og forteller at akkurat slik kan vi få på Fornebu, ja kanskje helt til Oslo, om politikerne får samlet seg.

 

 

Byggeaktiviteten er ubeskrivelig. Høyhusene er mer enn svenneprøver for en arkitekt. Det fråtses i, og samtidig å få lov til, å bygge slike glasstårn i alle størrelser og fantasier kan ikke beskrives, det må oppleves.

Verdens høyeste hus under oppføring troner foran oss. 800 meter høyt. Kari sier at skulle vi ha leilighet der, måtte som sikring nattkjolen min utformes som fallskjerm.

 

Ikke langt derfra er et rart bygg, der er innendørs slalåmbakke med ekte sne og alt mulig.

Vi som de fleste andre besøktes Gold Souk som er berømt for gull og diamanter. Du overbys av selgere og det kan være vanskelig å holde tungen rett i munnen. Kjøpsenterene er vel stort sett som alle andre steder i verden.

 

Jeg husker ikke hvordan eventyret 1001 natt sluttet. Det er mulig dette overgår det som alle eventyr – det er vel best å oppleve det bare en gang!

 

Vi er på hjemvei. I 38000 fot med Emerates serveres vi godt. Passering over Irak, kanskje over atomanleggene gir assosiasjoner. Over Tyrkia er det snøfjell så langt øye rekker.

Vi passerer Jalta. Tenker på de øyeblikk som endret verden vår. I februar 1945 satt president Roosevelt, Churchill og Stalin og delte verden mellom seg.

 

Her oppe sitter vi.

 

 

 

Drømmetur  til Tyrkia

 

 

Med Golf og maksimal luksus til Cornelia Diamon  et ekte 5 star hotell

 

 

Vi var på reiselivsmessen på Lillestrøm  en kald februardag. Søken etter spennende golfturer i varmere omgivelser uten altfor lang flyreise lå i kortene

 

Jeg har sagt det før og sier det igjen. Det lønner seg å drømme.

 

Møtte Roger Lode i ” Din Golfreise”, han anbefalte Cornelia Diamond, et 5 stjerners hotell i Belen i Tyrkia med ” all inclusive” Var litt tilbakeholdne pga tidligere erfaringer, men når ” Gundersen og Knut Håvik” fabulerer med Spania fristes vi med et nytt reisemål. Det ble en eventyr reise.

Vi reiste 1 April – den eneste aprilsnaren som ble oss til del var vel Norwegian – litt av en nedtur

På Gardermoen lyser reklameplakat fra SAS. Det står: ”Hos oss får du aviser og bredere seter” Ja da så! Men akk hvor lenge var Adam i paradis?

 

Hadde god tid og vi gikk innom Seafood baren i avgangshallen, Anders, servitøren anbefalte og serverte et utenom sanselig drømmesmørbrød og så stakk han til oss VG når vi dro og fortalte vi skulle med Norwegian

 

Vi hadde reservert oss sete 1C for god leggplass. Der var det så smalt i gangen mellom pantry og setet at folk som skulle på toalettet omtrent satt baken sin nesten opp i nesa til kona. Hun likte det ikke.

 

 Anbefaler Norwegian at dette sete i allefall fjernes.

 

 Setene var så smale at jeg lurte på hvordan ” amerikanske romper ”kom ned i setet.

Ettersom vi hadde spist i Seafoodbaren  trengte vi ikke noe. Nabosetet bestilte Cheeseburger av flyvertinnen som hadde glemt smilet sitt hjemme. Fikk den kald i en papirpose.

 

Nesten 3 kvarter før landing stengte flyvertinnen toalettet til noens fortvileles og begynte uten å trekke for gardinen å lempe plastsekker med tombokser inn på toalettet. Hun skulle antagelig på do selv, for sekkene ble lempet ut og inn gikk hun. Kom tilslutt ut og lempet sekkene inn igjen.

Stan Laurel og Oliver Hardy i Helan og Hallan kunne ikke gjort det morsommere.

 

Antagelig var det noen tiloversblivne skjemaer vi fikk for å fylle ut, Det gjaldt spørsmål om helse og svineinfluensa. Kanskje det var dagens aprilspøk for når vi leverte det ferdig utfylt med passnummer og personalia til tollskranken vinket de det leende vekk.

 

Vi trodde først det var charter, men det var fast rute og det sto på billetten ” Low Fare.” Prisen for to var 8000, omtrent det samme som for en uke på 5 stjernes hotell samt 3 dager på golfbanen. Forskjellen mellom averteringen med 299 kr på alle storbyer en vei til dette var enorm.

 Opplevelsen ble en gedigen nedtur for Norwegian

 

 

 

DSC00800.JPG

Fra vi var små lærte vi at minus og pluss oppveide hverandre.

 Det slo virkelig til. Vi ble møtt på flyplassen av en svært servicevennlig dame fra ” Din Golfreise” som kjørte oss til hotellet. Hvilke hotell!

 

Ettersom Norwegian hadde flyttet avgang fra Gardermoen med en halv time og var vi på hotellet 21:15. Den service-vennlige resepsjonen sa de skulle ta vare på bagasjen slik at om vi var raske kunne vi innta middagen før de stengte.

 

 Buffetrestauranten bugnet av alt du kunne begjære. Vinen kom på bordet og vi inntok middagen med stor glede.

Det var gjennom uken en service du skal reise langt for å oppleve.

 

 Vi ble vist opp på rommet. Hvilket rom? Det var en drømmesuite .DSC00754.JPG

 

 

 

 

 

Fra altanen lyste ventilasjonsrør som skulpturer i landskapet.

 

 

 

 

 Vi gledet oss til morgenen for å beskue det hele.

 

DSC00802.JPG

 

 

 Utsikt fra balkongen

 

 

 

 

 

 

 

En spasertur rundt omkring

 DSC00775.JPGDSC00790.JPG

 

 

 

 

 

 

 

Flere inntrykk

 

 

 

 

Her var det bare å boltre seg

 DSC00761.JPG

Frokosten ble inntatt på Buffet-restauranten. Omelett med”everything on” samt jogurt ble standard selv om det var førtitalls forskjellige retter å velge mellom.

 Lunsj eller et mellommåltid kunne også friste i Buffetrestauranten eller i snack baren med varmretter i vannkanten.

 

Middag kan du velge enten ved å spise på Buffetrestauranten, den Italinske restauranten, den kinesiske eller den Nordamerikanske . Alt med utsøkt alacarte meny. Det er bare til gledes over kulinariske retter

 

I baren var alt inclusive. En gin/tonic eller hva ganen måtte begjære mens praten gikk skapte atmosfæreDSC00758.JPG

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Utsikt fra baren

 

Hele hotellkomplekset innga til glede og velvære.

 

 Fra barnevennlige opplegg som bilbane, tog, vannrutsjebane, sandstrand med bading, solstoler og utflukter var alt tilrettelagt

 

 

 

 

 

Det var tid til å spille golf.

 

( Det var derfor vi hadde kommet) I behagelig temperatur var det shuttlebus til Faldobanen. Det var en 27 hullsbane, frodig med eculyptustrær og så grønn og velstelt at det var en fryd. Første dag gikk vi ut på hull 10. Vi må nok innrømme at den virket noe smal og krevende. Neste gang vi spilte var den

plutselig blitt mye bredere!

 

 

DSC00810.JPG

DSC00809.JPG

 

 

Klubbhuset hadde alle bekvemmeligheter og servicen var likedan som på hotellet. Dusj, toalett og omkledningsrommene var utsøkt elegant.

 

De store drivingrangene, chippinggreene og puttinggreenen var anbefaleseverdig da banen og greenene var utrolig raske.

 

 Det var lett å miste baller på greenene. De buet gjerne litt på kantene og forsvant i sivkanten der det var vann. Vi trodde jo vi var rene Tiger Woods, så langt slo vi, ballen trillet og trillet til den tilslutt nesten forsvant fra synet. Der det var trær utenfor fairway var det lett fin sand som kunne lure deg litt om ballen kom dit ( som det jo ofte gjør)

 

 DSC00807.JPG                                   DSC00804.JPG                                                                                                                                En skilpadde på greenen

 

 

 

 Det er et hav av baner i Belen. Vi hadde tidligere spilt på Sultan, Pasha og National. Hos”Din golfreise ” kan du booke baner etter behag. Banene som alle er svært velholdte og undulerte er en fryd å spille på.

 Ønsker du bred parkbane er vel Pasha og Sultan svært fine.

 

Alt i alt var dette en meget minnerik uke som ble oss til del og som vi anbefaler andre til å prøve.

”Din golfreise” kunne knapt ha funnet et bedre sted!

 

På oss syntes det som Tyrkia blir det kommende golf og oppholdsparadiset der Spania og Portugal med sin tettbebyggelse og mange slitte baner kanskje har utspilt sin lederrolle.

 

Gunnar Eigil Støltun

 

 

 

 

I Edmund Bakkens fotspor

Det var på Eidsvolls plass jeg møtte Edmund Bakken, gamle venn. Etter flere forsøk på å nå de Andalusiske stepper - først på motorsykkel og så med Tiger Moth, flyveapparatet - og da det meste endte ved Drøbak, er han mektig sørgmodig og sier « det gikk ikke nå heller, da sju ».

Ta det med ro Edmund, gamle venn, da sju, sier jeg. De andalusiske stepper er ikke langt unna mer - Vi skal dra dit for deg å sende deg reisebrev.

Å du og du da, mjauer Edmund med gledestårer i øya - Tør du det da?

Slik kunne det ha gått for seg, vi hadde bestemt oss - Nå skulle vi på langtur med Cessna`en og med i flyet var to par, Finn Petter og Randi, Kari og jeg. Målet var Spania, nærmere bestemt Malaga. Dagene før fredag 28 juni ble flyet klargjort for langturen - nødvendige kart, tisseflasker samt olje og Jeppesenbøkene med de forskjellige flyplasser ble stuet ombord. De operative flygeplaner ble utferdiget for alle strekninger - også for alternative veier. Til sist ble vekt og balanseskjemaene laget.

Fredagen opprant med silregn som ble noe bedre utover dagen. Flightplanen ble innlevert med Groeningen i Holland som første stopp. Med all bagasje, drivstoff og oss selv vel ombord klarerer bakkekontrollen på Fornebu oss til holding rullebane 19 for take off kl. 1200 Zulu tid. I venteposisjon før rullebanen får vi fra kontrollen « Lima Lima Kilo are you clear for copying ? » Vi svarer bekreftende og får vår klarering « Lima Lima Kilo, cleared flight plan route, Amber seven via Golf Romeo Sierra, climb initially to flight level 050, squak 2465 » Vi gjentar vår klarering og får bekreftet riktigheten og anmodes om å gå over til tårnkontrollen 118,1. Her klareres vi for avgang - full motor - bremsene slippes og vi er i farta for en fantastisk langtur og en 3,5 timers flytur til vår første stopp - Groeningen i Holland. Farten øker og vi letter, understellet går opp og om litt tar vi inn flaps og snart er vi i skyene. Nå kommer klarering til Oslo control. Vi skifter frekvens og anroper. Straks får vi svar « Lima Lima Kilo, radar contact, cleared direct Skien, climb to flight level zero seven zero »

 Vi vet nå at vår transponder som vi såkalt har « squaket » dvs. satt inn på en gitt tallkombinasjon, virker og at bakkekontrollen har oss på sin radarskjerm med tallet vårt ved siden av blippet - høyst betryggende.

 

Vi legger flyet over til kursen for Skien og noe senere får vi: «Lima Lima Kilo, maintain present altitude until further notice - we have al Lufthansa crossing over you shortly. Vi har kommet mellom to lag med skyer og om en stund ser vi Lufthansa passerer et godt stykke over oss. Igjen får vi klarering til å stge til Fl 080. Etter noe « slalom » mellom noen store cumulusskyer, kommer vi ut i klar luft. Hele kysten vår ligger badet i sol mens det er skyer innenlands. Vi passerer Kristiansand og setter kursen over Skagerak mot Ramme VOR stasjon i Danmark. Så flyr vi langs danskekysten i Fl 100 dvs. 10 000 fot eller godt og vel 3 kilometer oppe, vi passerer Edsbjerg for så å sette kursen til havs igjen, utenfor Helgoland til Holland.

 

Tidligere hadde vi blitt klarert fra Oslo control, til Kristiansand control, deretter til København control for nå å skifte over til Hamburg control. På den 156 nautiske mil lange strekningen tilhavs utenfor Helgoland får vi igjen skyer - vi flyr i ulla.  Etter kontakt med den hollanske flykontrollen begynner vi vår nedstigning og innflyging til Groeningen - og vips - rett i nesa ligger rullebanen og vi lander med applaus fra baksetet. Vi har brukt 4 minutter mindre tid enn beregnet etter flightplanen.

På flyplassen får vi alle tiders service og vi spiser på restauranten samt overnatter på egne rom på plassen. Middag og overnatting ble 127 kroner - slå den!

Neste morgen ser vi ut på småregn, tåkeflak og 400 fot skydekke. Damene gjør klar bagasjen og vi drar til meteorologen. Her får vi et ferskt satellittbilde og ser at syd for Paris får vi fint og klart vær. Helt til Spania

 

 Vi har tatt mål av oss å fly til Nantes, nord i biscayabukta som første stopp. Vi skriver flightplan via luftleden A6, Pampus, Nicky, Chartres og Nantes. Vi har knapt tatt av og fått understellet opp før vi ligger i skyer. Vi har satt opp instrumentene, kurs og frekvenser og nå slår vi på autopiloten, vi er « in buiseness » med klarering 7000 fot, deretter til 9000 fot over Brussels

I flightplanen vår har vi anført « no deicing - no oxygen ». Vi får nå ising og ser isbelegget på vingeforkanten. Ettersom vi ikke har lov til å gå over 10 000 fot uten surstoff, kontakter vi Brussels control og ber om høydeendring til 7000 fot der vi er under isingsforholdene. Vi blir klarert dit og alt er vel. Damene i baksetet sover sin søte søvn dysset ned av motorduren. Etter passering av Chambrai får vi ny klarering. De vil ha oss utenom Paris og gir oss Rouen som passeringspunkt og 10 000 fot. Finn Petter mener vi nå bør forsøke å nå Bordeaux istedenfor Nantes. Jeg mener vi ikke vil ha fuel nok og dessuten må vi mellomlande i Biarritz siste fuelstopp. Vi klarer ikke å nå Malaga fra Bordeaux likevel. Vi kan fly den ene tanken tom, da vet vi om vi når fram på den andre, mener Finn Petter. Etter noe diskusjon blir det slik.

Måleren går mot null, er på vakt for å skifte over. På høyde med Paris, - i skyer, - i 10 000 fot, blir alt helt stille. Damene våkner av den øredøvende stillheten, den ene roper etter flytevestene den andre roper « slå på fuelpumpa » Jeg skifter tank, fuelpumpe på og håper airstart, syntes det tar lang tid, plutselig kommer den for så igjen å stoppe, igjen kommer den, stopper, men tredje gang er den der permanent. Syntes det var noe hårreisende. Damene sier at neste gang det blir Spaniatur får vi skaffe oss en tomotors maskin. Det sådde en spire. Nå går vi til Nantes.

I dag var meteorologen sannferdig- han hadde forresten satellittfotoen - så da så. Nå flyr vi ut i solskinnet og lander i Nantes. Her spiser vi lunsj i gresset og føler sommer.

 

ALK lunsj i Nantes.jpg

 

Neste etappe er langs biscayabukta, forbi Bordeaux til Biarritz. Det er flott å se den skarpe kystlinjen under oss og de mondene badestrender ved Biarritz.

 Her er det varmt, det fylles drivstoff og vi forbereder oss til den siste etappe, på skrå over hele Spania til Malaga. Igjen klatrer vi opp til 10 000 fot og under oss ser vi Pamplona, byen der oksene blir sluppet i gatene til tyrefektererenaen og der modige menn løper foran. De som kommer først vinner. I løpet av den tid lekene har vært holdt har mer enn 50 menn måtte bøte med livet! Godt vi ikke er der nede, men i sikker høyde over.

Vi legger om kursen, stormskyene tårner seg opp rundt oss og regnet kommer. Snart har vi passert øst for Madrid, høylandet under oss virker goldt, vi ser noen formidable viadukter, atomkraftverk og fjellsider som er avtrappet helt til topps for å utnytte grøden maksimalt, - men det er brunsvidd og tankene går til Edmund Bakken, fabelfiguren som med motorsykkel med sidevogn drømte seg til de andalusiske stepper. På oss virker det som om han hadde blitt litt tørr i halsen, da sju!

Etter drøye 4 timer glir vi nedover, passerer radiofyret «Martin» og legger oss på innflygingen til Malaga.10 minuttet på 10om kvelden lander vi med lys på rullebanen og bak oss har vi hatt 13,5 timer i luften hjemmefra. Vi er storfornøyde og ser fram til en hel uke her nede.

 

 

 

Med bading i basseng og i sjøen ved Miraflores - et sant paradis, tid for utflukter til Marbella, Port Banus - sjeikehavnen - og den sagnomsuste Gibraltar der bilveien er stengt når fly skal lande, er dagene fulle av opplevelser.

Gibraltar.jpg

 

 

Gibraltar «The Rock»

 

Så er uken omme og det er tid til hjemturen. Vi sklir lavt langs badestrendene på middelhavskysten, passerer Valencia, Barceslona og lander etter 4,5 timer i Perpignan i Frankrike og til 29 varmegrader.

Etter refueling brukte vi en hel evighet i slake sirkler for å komme oss opp til marsjhøyde. Reims er neste stopp. Under oss er et lappeteppe så rikt og varierende at det neste er utrolig. For en kontrast til det brunsvidde Spania. Under oss ligger hvite og fine blomkålskyer, luften er rolig - autopilot på - kaffe og smørbrød serveres! Alt er fryd og gammen og vi planlegger lørdagskvelden i Reims. Ti minutter før landing kommer tårnet inn med beskjed - ingen fuel å få før mandag morgen. Blir vi sittende her i weekenden? Imidlertid får vi ny beskjed at Reims Purnay har fuel - Vi drar dit og lander bandt sauer! Det er som å høre Edmund Bakken igjen « Fly og sauer hører sammen, da sju! »

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

ALK blant sauer i Reims

 

Fly og sauer.jpg

 

 

Neste dag - søndag - glir vi majestetisk over Rotterdam og ser oljehavnene. 3 kilometer under oss ser vi Haag og Scipol med alle paralellbanene og vi lander igjen på Groeningen.

Siste etappe er foran oss, vi klatrer gjennom cumulus skyene, setter kurs for Danmark og går vest av Helgoland - glir over Skagerak og følger sørlandskysten lavt oppover og beskuer ferieturistene, motorbåtene og seilbåtene for så å lande på Fornebu. Det var en begivenhetsrik og utbytterik tur.

 

 

 Jumbojet servering.jpg

 

En Verdensomflygning 1982

På første klasse. Dag for dag - i retroperspektiv

 

 

 

 

 

Sitter på flight 7 fra New York til Seattle - tok av 10.17 i regnvær i New York. Kapteinen på høytaleren meddeler landing om 20 minutter før tabellen og sikten vil være 6 miles. Vi flyr over den nordlige del av Minneapolis - Fargo og Spokane, høyden er 35 000 fot. Det er stille og rolig vær - en gin/tonic i hånden, tidsforskjellen er 3 timer

Kari er lykkelig med en whisky on the rock i hånden, daddy har fått en 4 kg. Pakke av New York Times.

På turen over fra Oslo var været stlle og rolig, vi fløy over Skottland, Irland, Grønland, New Foundland, så ned over Cap Cod som virkelig så slik ut ( som en torsk )

Vi satt oppe og pratet med kapteinen, han hadde flyskole i Minneapolis og han fikk « briefing » om «navigasjonsstrikken » og konkurranseopplegg for småfly. Sven Bakke og flyvertinnene satt på gulvet sammen med oss og pratet og hadde det riktig fint. Gary ordnet det slik at vi fikk airline discount på International slik at overnatting bare ble 41$

Klokken er nå 1500 - mamma sitter ved siden av meg med en whisky i hånden, strikketøy i den andre, ørepropper i ørene - hører gladjazz - jeg gjør det samme - Titter ut av vinduet fra 3100 fot, her ser snefjellende ut som månelandskap. Vi er på vei til Tokyo. De små japanske flyvertinnene svinser rundt oss. Akkurat nå fikk vi menyen - trykt i farger. Det er valg av laks i tartar sauce eller roast beef.

Før vi landet i Seattle - flygeren fløy lavere enn Mount Rainier på 15000 fot og et snepanorama som var helt utrolig utfoldet seg under oss.

I Seattle ringte vi til Unni, snakket med sønnen i huset. Unni var i San Fransisco på vei hjem tilbake til Seattleetter å ha vært med Turid og Eva. Rolfvar en tur oppe i fjellet. De ville komme hjem ikveld. Vi fant ut at vi like godt kunne fly til Manilla istedenfor å vente på at de kom hjem.

Seattle - Vancouver - heading northwest - 80 miles vest of Ancurage - 120 miles syd av Nome - Beeringhavet - Narita 5300 miles - blir mandag - været er godt - Akkurat nå er det søndag og klokken er 1515

Vi har vært en time på Narita - Turen gikk fint og vi er nå igjen i lufta. Akkurat nå er det satt på « Fest sikkerhetsbeltene » De annonserte over høytalerene at vi får litt turbulens. Klokka er næ 1845 japan tid og vi har vært ca 30 min. i luften. Det er mørkt ute. Vi sov ca 4 time fra Alutene ( Aburtine?) og ned til Tokyo.

Vi er nå i 39000 fot, har sterk motvind og vi landet i Tai Pei. Spaserte opp og ned i korridorene og så på bilder og gjenstander. Turen til Manilla tar 2 timer . Det er pent vær og det er snart midnatt. Over Stillehavet passerte vi datolinjen så nå er det mandag.

Det er fredag og vi stiger til 41000 fot. Under oss ligger billedskjønne sydhavsøyer med irrgrønne laguner. Vi har nettopp tatt av fra Manilla på vei til Hong Kong via Tokyo. Gin/Tonic ble servert før take - off. Tenkte på gutta på kontoret - de skulle alle ha vært her nå. På Filippinene dro vi til fjellene og var på kanotur opp til noen fossefall.

På flåte gjennom foss.jpg

 

 

 

 

 

På flåte ble vi tatt igjennom fossen med krystallklart vann - Det er vel unødvendig å si at vi ble solbrente på våre uappetittelige hvite kropper - så neste dag kunne jeg nesten ikke gå - likevel tok vi en etterlengtet tur til Corregidor der japanerne tok den siste amerikanske befestningen på Filippinene - samt de sendte fangene gjennom Bataan på den berømte dødsmarsjen.

 

Corregidor var også stedet General Mc. Arthur forlot ( 6 døgn før slaget var over ) for å forberede krigføringen mot Japan og dit han kom tilbake i september 45. Vi var inne i tunnelen i fjellet der ammunisjonsdepotet og lasarettet var, vi så de utbombede kasernene som sto der som monumenter. Vi så de amerikanske kanonene og de svære japanske som ble montert for så å bli beskutt og bombet sønder og sammen under de voldsomme flyangrep. Sporene var tydelige og vi fikk med oss et prosjektil og patron som stammet fra angrepene.

Corregidor.jpg

Senere på kvelden tok vi drosje til Manila Hotel som i gamle dager var McArthurs favoritthotell, et hotell med marmorsøyler og flere restauranter som ikke var mindre enn en drøm. Der vi spiste var restauranten i sjatteringer i blått. En stor kuppel med lysende glass-stenger og kuler, hengene ned som lianer. Veggene hadde store nisjer mellom søylene, fullt av lysende stjerner som på himmelen. Feltene var helt sorte slik at stjernehimmelen trådte fram og skapte illusjoner som var ganske fantastisk. Til forretten etter en dry martini hadde vi en skjønn fiskerett - til hovedrett hadde vi entrecote fylt med hummer og sopp og endelig som dessert en kokosnøtt fylt med søte saker og is.

Når man tenker på at en kelner hadde 400 kr.i månedslønn og middagen kostet for oss to Kr.700 - gir dette en pekepinn på den luksus som ble oss til del. Akkurat nå i 41000 fot tar de min gin/tonic no.2 for å gjøre klar til middag med 3-4 retter, Først en krabbesalat med calypso saus - så har vi idag valgt kylling « Rosalba » med crokerte poteter- fruktkurv og ostetallerken, til kaffen har vi valget mellom Amaretto, Cognac, Drambui, Gran Mariner etc. Menyen har vi tatt med oss.

 

Med denne overflod av luksus må jeg ikke glemme en aften under palmene ved hotellets svømmebasseng. Vi satt der i den lune vinden - det var duket til fest - maten - foruten drinkene var stående buffet med allslags godt og så det fantastiske - en opptreden vi ikke har sett maken til.

Det var folkedans så fyrig, så skjønn, eksotisk og magisk med Filippinske piker som hadde all salgs fantastiske fargerike kostymer, og nær du så dem hadde jeg faktisk tårer i øynene( uten å få noe mer ) Manilla show.jpg

Stjernehimmelen over oss briljerte og blå lyskastere under palmene gjorde sitt til at alt nesten ble til en drøm. ( nå blr krabbesalaten servert i et palmeblad ) Når jeg ser framover her på første klasse, ser jeg baren med viner i bastkurv, champagne i kjøler og friske gladioler på bordet.

Manilla var en by med orientalsk preg og utrolig trafikk. De åpne kjøretøyer som busser er fabelaktig fargerike, på motorpanseret er dingeldangel av speil og støpte hestefigurer. Vi ble fortalt, hvor sant det er vet vi ikke, at det var en hest for hver kone sjåføren hadde - vi så en bil med 5 hester, litt av en kraftkar - men ved nærmere ettersyn kunne historien kanskje stemme - han var nemlig bare skinn og bein - nødvendigvis!

Du verden - vi ligger på innflygingen til Taipei - og vi flyr med Cathay Airline - men vi er iallfall under veis. I Hong Kong var alt fullt og vi fikk beskjed at alle flighter var fulle for de neste 6 dager, utsikten til det var som man kunne tenke seg. Fikk etter forsøk på 3 andre flyselskaper endelig plass til Tokyo med mellomlanding i Taipei. Billetten var 75% moderasjon og ¤ 267, - det var masse stress og kjas, tok av istedenfor 11.15 kl. 15.35

Du milde skaper. For en dag i går.I dag er vi igjen på vei fra Hong Kong til Honolulu via Tokyo. Det ble ikke noe mer skriving i går, isteden var alle nervefibre på høykant. Hør her : Vi mellomlandet i Taipei på Taiwan - alle passasjerene måtte gå i venterom, der sto en kineser med et stort skilt med vårt navn på. Vi ble fortalt at flyet var overbooket fra Taipei og vi måtte gå av flyet. Hadde vi visa til Taiwan ? Ettersom vi skulle til Tokyo og dette kun var en mellomlanding hadde vi naturligvis ikke det. Han sa det var alvorlig, når vi reiste på redusert billett kunne vi bli kastet av hvor som helst og vi skulle visst det. Vår datter som var flyvertinne på Northwest Orient Airline kunne risikere å få sparken i sitt selskap. Vi prøvde å snakke med Northwest som hadde flight ut fra Taipei til Tokyo neste morgen, der var ledig plass, men emigrasjons-myndighetene motsatte seg dette selv om vi ba om å bli satt i fengsel over natten. Vi måtte bli deportert tilbake til Hong Kong og betale full pris, 306 dollar. Vi ble så ekskortert av tre soldater med geværer påsatt bajonetter på hver side ut til ventende fly.Tilbake i Hong Kong var vi kl. 22.00 og vår norske sympati for Chang Kai Chek Kina hadde fått en alvorlig knekk.

Hong Kong have.jpg

 

 

Etter å ha løpt rundt på flyplassen om morgenen i fuktighet og varme så skjorte og bukse var våte, selv foran - med Kari rolig og kald som passet bagasjen og var storartet, og jeg med begynnende halsbetennelse, fortonte selv natten på hotellet, med håndkle rundt halsen, innsmurt med mentholatum, som noe av det motsatte av en glede. Fremdeles spent på om vi kom med idag. - North West indikerte at alle flighter fra Hong Kong var smekkfulle helt til 6 april, altså i 7 dager. Jeg må tilstå at jeg fikk noen beroligende piller, mens Kari var den rolige gode støtte.

Vi kom med idag etter å ha snakket med kapteinen og i er nå med til Honolulu - foreløpig med stopp i Tokyo. Nå i 37000 fot kommer forrettn med gåselever, laks og salat med hvitvin og med to gin-tonic på turens første halvannen time fortoner verden seg igjen lys. Har nettopp hatt besøk av kapteinen, Arthur W. Peterson- 10310 Balsam Lane. Eden Proirie MN 55344 tel 941-7116, det var ham som ba innsjekkingen om at vi burde få bli med far Hong Kong. Vi inviterte ham på seiltur om han noen gang skulle komme til Norge på ferie.

Nå må jeg iallfall fortelle litt om Hong Kong oppholdet. Vi kom til hotellet - aldeles praktfullt, med utsikt over havnen der djunkene med fulle seil var å se. ( nå kommer hovedretten med pepperstek, grønsaker og ris. ) Vi tok den første dagen busstur rundt i Hong Kong, kjørte til en fantastisk have, så slummen der kineserne bodde, deretter til de store høyder rundt om for så å reise til Kowloon og Aberdeen der kineserne bor i djunker og der det er flytende restauranter. Her er fattigdom og rikdom side om side i fullt monn.

 

Den andre dagen tok vi hydrofoil til den Portogisiske kolonien Macau og derfra inn i Røde Kina. Ved grenseovergangen stod røde gardister, sjekket pass, klokker, smykker og kameraer. Dersom noe manglet ved tilbakekomsten ville alle i bussen bli holdt tilbake. Det var løsnet opp mye ble vi fortalt og det var stor byggeaktivitet ved grensen. Det ble videre fortalt at ingen fikk lov til å ha bil så trafikken var kun forbeholdt staten. Trafikken var ikke stor, men det var mye tuting på syklene og på motorsykler med kjerrer.

Rismarkene stod som sirlige briketter på hver side av veien og flittige kinesere plantet risen der de sto i vann til langt opp i leggen. I store kvadratiske dammer hadde de andeoppdrett med tusenvis av små 5-6 ukers gamle ender. Vi rastet på en restaurant som serverte 6-7 retters kinesisk mat, som sør og søt ribbe osv. Det var litt av et måltid. Kari kjøpte kinesisk hatt, satte den på og « trakk » øynene og sa noe kinesisk - alle lo - hun rødmet. Senere reiste vi til et skolebibliotek - det så ut som det man ville vente å se for 100 år siden med slitte trekrakker og bord med sitater av Mao på veggene. Deretter dro vi til hjemmet til presidenten fra 1911 til 1912. Husker ikke navnet, mener han var demokratisk og gjorde revolusjon, ble innsatt som president, men trakk seg etter ett år for å vise at han ikke nødvendigvis var ute etter verken jobb eller prestisje. Vi så rismarker pløyet med vannbøfler, kineserne plantet på den våte marken - alt eksotisk og annerledes. Kari lurte på hvordan bena deres ble etter en dag kontinuerlig i vann. Hjemturen og grenseovergangen gikk bra, vi passerte Macau og var tilbake i Hong Kong der vi så på TV at 24-25 rømlinger fra Røde Kina var tatt i illegalt å ha krysset grensen og området ble avsperret og biler og busser ble kontrollert.

Nå ligger kysten av Japan under oss.

I dag er det mandag - vi har tatt av fra Honolulu for ca en halv time siden og vi er snart oppe i 40000 fot. Vi lander i San Francisco om ca fire timer og kapteinen melder om litt turbulens om ca to timer. Turen til Hawai fra Tokyo gikk greit. Vi begynner å bli litt blaserte nå - drinker blir servert før take-off, så får vi menyen, velger vår middag - deretter kaffe - kaker - cognac osv. Det å reise på første klasse er nesten som å fly et annerledes fly. Well, etter vi landet på Honolulu og under innflygingen så krigsminnesmerket, slagskipet Arizona, som ble senket av japanerne 8 des 41, tok vi Hawaiian Airline til øya Kauai. Det var ingen buss- system der så vi leide bi ( bare 70 kr. dagen ) og kjørte til Sheraton Kauai. Det var et aldeles herlig sted med palmer, eksotiske trær og planter rundt lave intime barer, restauranter osv. som bare hadde tak og ingen vegger.

En aften på Hawaii.jpg

Hele hotellet lå ved stranden - vannet var 25-26 grader og bølgene brøt inn men folk surfet. I bakgrunnen lød dempet hawaiimusikk og baren serverte eksotiske drinker med rum, ananas og kokosmelk. Vi badet og levde livet. I rosehaven om kvelden serverte man middag på blader fra kokospalmer under akkompanement av Hula Hula show.

 

Når jeg nå sitter her, høyt over Stillehavet, å skriver - sier Kari at etter et par introduksjonsdrinker kunne jeg skrive en hel bok, men nå kommer stewardessen med varme kluter slik at vi kan forfriske ansikt og hender - og nå kommer forretten.

I går satt vi en stund å så utover stranden, da fikk vi se 5-6 hval som blåste vannsøyler høyt til værs og den karakteristiske halefinnen som viste seg over vannet.

Vi kom torsdag kveld til Kauai og det ble fortalt at det helt uvanlige hadde skjedd, nemlig at det i lang tid hadde vært meget regnfullt, men torsdag og fredag var været bra, selv om det regnet litt fra tid til annen.

Vi reiste rundt og så på øya og livet, på de eventyrlige planter, blomster og de høye fjell og bølgesus.

Vi var på stranden med navnet « wispering sand » der bølgene fra havet gjennom undervannshuler under stranden presset vannsøyler høyt til værs og der den første flyging til Japan hadde sin mellomlanding. Hula Hula.jpg

Mandag sto vi tidlig opp og fløy med Hawaiian Airline tilbake til Honolulu - og nå er vi her, som før nevnt høyt over Stillehavet og får servert vår hovedrett, entrcote og rødvin. --- Vi har nå spist is, fått kaffe og cognac og ser nå på en film med Elisabeth Taylor, Tony Curtis og Rock Hudson.

I dag er det onsdag, er nå i 35000 fot og på vei til Seattle. Kari ler av meg - etter to dry martini spiser jeg kake med kniv og gaffel. Vi har akkurat passert Eugene, tok foto av byen. Det var der vi i 58 med Cessna 172 fløy opp og ned gatene i regnvær og dårlig sikt søkte å finne jernbanestasjonen for så å følge jernbanelinjen til Portland og der vi rett etter byen i lav høyde fløy over en hønsefarm og skremte de alle opp så luften var hvit av høner. Nå passerer vi Portland. Forrige gang vi var der landet vi med Cessnaen i ca 150 fot ceiling. Skipperen er på høytaleren og sier vi passerer Mount Helen om et minutt. Det er et fantastisk skue å se vulkanens røyk og skyer stige høyt over krateret og jeg tar bilde rett ned i det, håper det blir noe av. Hele toppen er forøvrig snedekket.

 

I San Francisco møtte vi gamle venner og ble kongelig mottatt. Vi var også ute til lunsj med min gamle sjef, Dick Darmsted. Takket ham for den ærlighet, rettskaffenhet og omsorg han sto for og som han lærte meg å ta vare på og som har fulgt meg som en rettesnor senere i liver. Det var et hyggelig gjensyn - etter 25 år.

Er litt spent på hvordan det blir fra Seattle til New York.I går var Kennedy Airport stengt pga. snøstorm. Håper det verste er over før vi kommer fram.

Igjen er vi i lufte - igjen super service og vi er snart i New York. Under oss ligger også midt vesten snedekket, er spent på om vi kan lande , ny stormMt.Helen vulkan.jpg er i vente og det er meldt sterk turbulens.

 

 

 

Nå sitter vi på hotellet, vi kom velberget ned - på TV`n prøves alle kanaler nesten samtidig - all reklame gjør meg nesten gal. Har ringt hjem å fortalt at vi er trygt i New York , vi har også ringt Amrick, en gammel oberst som ble såret i Anzio , og som vi møtte i både i Manilla og i Hong Kong. De bor her i staten New York og kom hjem sist søndag. Det er rart hvor god kontakt man får når man er ute å reiser.

Det er lørdag - utenfor er det fullmåne. Vi er i 34000 fot og 6200 km. Fra København på vei hjem. Luften er rolig, og forretten med ørret glassert med eggeskiver og oliven, hummer og kaviar samt salt kjøtt rullet om en skive melon - setter en atmosfære så ubeskrivelig at man føler seg som en konge og dronning for en dag, kanskje en dry martini også gjør sitt. Suset fra 480 miles i timen er beroligende og man undrer seg over menneskenes framskritt. Kari vekker meg i mine drømmer og sier - spis forretten. Det er ingen dum idè og tilbringe påskeaften høyt over Atlanteren.

Jeg tenker - høyt her oppe - at på vårt siste strekk København - Oslo - bør epistelen lyde omtrent slik. « På vei fra København og hjem - Fortryllelsen er på vei til å brytes - det eneste som står igjen er en tur til Grethe Rohde -

Vel- vel. Nå kommer hovedretten, stekt and i sur og søt saus garnert med appelsinskiver- slå den. Det har gått - føler vi bare noen minutter og osteretten serveres med nellikker på bordet. Vi mangler ord!

 

GO-NO GO

 

eller Cognac Rally på en annen måte!

 

 

 

I det første nye Fly Nytt hadde Bobo omtale av ovennevnte rally og sa dette var noe andre nordmenn også burde ta del i

Ettersom alle har et søskenbarn på Gjøvik - deltok vi et par år tidligere (96) !

Dog med en annen vri !

som sagt - Kari og jeg meldte oss på - så for oss premie med et hav av cognac og mye moro. Vi planla å ta Cardinalen på ettermiddagen til Groeningen for så å overnatte der. Fortsette videre neste dag til Deauville på Normandikysten som vi hadde inspisert under 40 års dagen for invasjonen , og som var en flott plass, og for så å ha et gunstig springbrett ned til Cognac og entrypunkt tidlig neste morgen.

Foto og vendepunkter med tidsangivelser var allerede mottatt. På avreisetidspunktet ble de tidligere negative værrapporter nedfelt til et no - go alternativ. Det var solid IFR i Amsterdam området og ettersom vi kunne gå IFR var det fristene, men det var krav om overflyging above flight level 100 og der var det rapportert ising. Cardinalen var ikke utstyrt for det.

Ved gjennomgang av poengberegningen var det åpenbart - som også Bobo bemerket - at poeng for distanse hjemmefra ble gitt med basis i antall personer ombord i flyet - og med bare oss to var det ikke mye å masa med. Fire franskmenn fra hjemmebase kunne oppnå omtrent like mye. Poengberegning her baserte seg vel mye på å få folk ( turister ) til området skulle man tro.

Med et par telefoner ble problemet løst. Vi ankommer via Airline !Det ble SAS til Brussel med landing i ufyselig vær og connecting flight med Sabena til Bordeaux. Der leide vi bil og kjørte opp til Angouleme, en nydelig GA plass som ga rykkninger i øyet ved tanken på om vi kunne ha hatt noe slikt hjemme.

 

 

Go - no go

 

eller Cognac Rally på en annen måte!

 

 

 

I det første nye Fly Nytt hadde Bobo omtale av ovennevnte rally og sa dette var noe andre nordmenn også burde ta del i

Ettersom alle har et søskenbarn på Gjøvik - deltok vi et par år tidligere (96) !

Dog med en annen vri !

som sagt - Kari og jeg meldte oss på - så for oss premie med et hav av cognac og mye moro. Vi planla å ta Cardinalen på ettermiddagen til Groeningen for så å overnatte der. Fortsette videre neste dag til Deauville på Normandikysten som vi hadde inspisert under 40 års dagen for invasjonen , og som var en flott plass, og for så å ha et gunstig springbrett ned til Cognac og entrypunkt tidlig neste morgen.

Foto og vendepunkter med tidsangivelser var allerede mottatt. På avreisetidspunktet ble de tidligere negative værrapporter nedfelt til et no - go alternativ. Det var solid IFR i Amsterdam området og ettersom vi kunne gå IFR var det fristene, men det var krav om overflyging above flight level 100 og der var det rapportert ising. Cardinalen var ikke utstyrt for det.

Ved gjennomgang av poengberegningen var det åpenbart - som også Bobo bemerket - at poeng for distanse hjemmefra ble gitt med basis i antall personer ombord i flyet - og med bare oss to var det ikke mye å masa med. Fire franskmenn fra hjemmebase kunne oppnå omtrent like mye. Poengberegning her baserte seg vel mye på å få folk ( turister ) til området skulle man tro.

Med et par telefoner ble problemet løst. Vi ankommer via Airline !Det ble SAS til Brussel med landing i ufyselig vær og connecting flight med Sabena til Bordeaux. Der leide vi bil og kjørte opp til Angouleme, en nydelig GA plass som ga rykkninger i øyet ved tanken på om vi kunne ha hatt noe slikt hjemme.

 Cocnac rally fly.jpg

 

 

 

Her leide vi oss en Cherokee Archer 11, og klistret på vårt startnummer 28 for å fly konkurransen derfra.

 

Ettersom det var dagen før den store dagen fløy vi en utsjekk og «familiarsation» tur i området og vi hadde med en instruktør for å sjekke kvalifikasjonene. Jeg tror det var en tid han lurte på om vi kunne fly der vi snudde og vrengte flyet for spotting, fly på stalling speed og så full speed for tidselementet, men tilslutt var`n helt med og en opplevelse rikere, og at kona, Falkøye, var med, imponerte ham.

Solen sto ikke inn i vinduet neste morgen - det var øs- pøs. Det så bokstavelig talt ikke lyst ut, men vi dro ut til plassen, selv om vi visste det ikke var mulig tok vi likevel en landingsrunde for å forvisse oss om at sannhetens øyeblikk var nå.

Med en 200 fot skybase lå høyspentledningene i skyene - det ble biltur til Cognac. Der hadde de lagt ut krittmerker for landingskonkurransen, men de ble vasket bort omgående av tett regn. Ingen VFR flighter kom inn selvsagt og det ble noe klabb og babb da det noen ganger var under ILS minima og et fly ikke meldte ankomst til tårnet, men alt i alt kom alle IFR flighter ned enten på Cognac eller på sitt alternativ. Neste dag da konkurransen «var over» sto alle flyene på tarmac. Vi ble losjert inn på et ærverdig gammelt hotell fra før århundreskifte, høyt under taket og med et toalett nesten like stort som soverommet.

Neste dag bar det til Remy Martin fabrikken for omvisning og « cognac tasting «. Det var imponerende å kjøre mellom eiketønner av edleste årgang - og så kom vi til prøven - smaksprøve med poeng, så her kunne vi bare høste ! Det var både VSOP; XO og det som godt var - du smakte og smakte og spyttet ut, men akk hvor lenge var Adam i paradis ?Det var ikke lett å bestemme seg. Jeg så på fargen og tenkte den eldste er den dype fine med glans, altså den beste, den billigste måtte være lys og lett. Det var motsatt og altså null poeng! Jammen lærer man noe hver dag.

Borgen                        Cognac rally borg.jpg

Nå bar det til lunsj på en høyde der det var en borgruin og der det var satt opp telt i mønster som buksa til Obelix og der vi ble servert av pasjer eller hva det heter og der vi fornemmet at det var Asterix som forberedte villsvinet på grillen. Det var minnerikt.

 

 

 

 

 

                                                  Vinneren                                Cognac rally vinner.jpg

Om kvelden var det gallamiddag med en variasjon i klesveien fra smoking til Olabukser. - det var i et gammelt nedlagt destilleri som oste av - ikke fusel - men kultur.

Her skulle premieutdelingen foregå, vinneren skulle få sin vekt i cognac. Det var en franskmann, sånn passe ferm og han ble plassert på den ene ende av bismervekta og på den andre siden fyllte de opp kasser på kasser med edel vare. Så ble det balanse og så tok man bilder! Han hadde funnet alle checkpoint og foto i null sikt. Det kunne nesten være som en variasjon av Thor Kirkvaags berømte historie om Air France 256 over Idlewild en dag da alt var stengt. Idlewild tower: «AF 256 The airport is closed, please go to your alternate » AF 256: « Tower, may I make one more try ?» Tower: «OK, but do you have enough fuel to reach your second alternate ? your first is now closed » Etter en stund bekreftes det og AF 256 kommer lavt over plassen med full motor og kaller opp «Tower sis is AF 256 I did not see nothing. Tower : « AF 256 that is what we told you -go to your alternate!» Mye senere ringes det til tårnet. « sis is se captain of AF 256, I have landed! » Tower: « where have you landed ? » « I have landed in a potato field !» «Where ? » « I have landed in a pomme frite area ! » Med en smule omskrivning kunne det nesten ha blitt noe lik dette : « Cognac tower - sis is se pilot of cognac rally, contestand no 17. I have completed the competition. I have transmitted blind at all check points, accuracy is confirmed by my GPS. I did not see nothing, but I have plotted all my fotos in the right place! » Tower : «A bien, (eller som lånt fra England) Jolly good ol boy. We french salute you and you are worth your weight in Cognac. Congratulation !»

Vi fikk også premie!Premien gikk til eneste deltager som ankom via passasjerfly ! Premien var en nydelig tremotors flymodell. Alt i alt var det en minnerik og anbefalelsesverdig konkurranse som andre, når det blir litt for tett også kan være med på.

Vi tok en biltur rundt i omegnen, besøkte de berømte vinmarker ved St Emilion.var innom La Rochelle der Alexander Dumas` tre musketerer ofte sto på borgen. Vi dro til Futurescope, noe lik Epcot senter ved Poitiers der det er en VOR og intersection som vi passerte med Cardinalen den gang vi fløy ned til Spania.Vi dro ned til Biarritz der vi på samme turen dengang fyllte fuel for å komme over Pyreneene på den 460 miles lange strekket til Malaga og der vi ble holdt igjen av tollerene for at de kunne undersøke om vi på overflygingen i Frankrike hadde skiftet motor. Det måtte i tilfelle vært litt av en hastejobb !

Så bar det tilbake til Bordeaux, Sabena og SAS før vi var hjemme. Positivt smilende og anbefalelsesverdig for de med åpent sinn og som alltid når man flyr -ha et alternativ klart!

 

 

En reise i fantasien og virkelighetens verden, med et spenn på 50 år.

 

Året er 1949, jeg går på Foss skole og frøken har gitt oss til hjemmelekse å skrive stil etter selvvalgt tema. Her kan fantasien komme til sin rett og det er fritt fram til å boltre seg i drøm, flyging og framtidsvisjoner.

Som troll i ord kan noe gå i oppfyllelse og det er vår og året er 1999, vi flyr Concorde! Men det begynte slik:

 

Mareritt 1980

 

Solen skinner fra en blå himmel. En bil suser bortover veien mot flyplassen. Det er meg som sitter i den, nonchalant som vanlig, og med sigaretten i det røfft lange munnstykket dinglende i munnen. Leserne skal vite at munnstykket er min stolthet, min store stolthet og intet annet enn min stolthet, bortsett fra flyet da naturligvis.

 

På veien mot flyplassen får jeg tid til å reflektere. Tankene kommer og jeg faktisk ser for meg alt det gamle som Vampire og Thunderjets. I forhold til hastighetene i dag er jeg tilbøyelig til å kalle det de hadde for gangfart ! Jo i gamle dager var det noe ganske annet. Det var romantikk da, nå er det ikke som da vi var små. Verden har forandret seg, - moderne - sier vi. Lengre kommer jeg ikke i mine refleksjoner for nå svinger jeg inn på Risteråkens Airport., Well.. før var det noe fjell her, men slike hindre er igrunnen ikke hinder, ikke med vår tids moderne teknikk, you know! (dagens kommentar :så jeg Hurum ? )

Ute på plassen står et vidunder av et fly. Det er mitt selvkonstruerte vidunderbarn, alt om det er ennå holdt hemmelig, men litt skal jeg røpe for dere . DET ER DREVET MED PLANTESAFT ! Mekanikerne er snart ferdige med det siste arbeidet og jeg setter meg inn i den lille cockpiten som likevel rommer så mye, Jeg sjekker instrumentene, får klart fra tårnet og så bærer det framover. Først hører jeg bare den karakteristiske susen, og så slippes kreftene løs. Kinnene blir trukket tilbake av akselerasjonen og halvt bedøvet merker jeg at autopiloten arbeider som den skal. Jeg kommer til meg selv i 20 000 fot og setter kursen mot Nordpolen. Grunnen til at jeg skal dit er den nye sightseeing turen selskapet mitt i lengre tid har tenkt å sette ut i livet. Raskt stiger jeg til 60 000 fot og kobler deretter på fjernsynsmottageren. Bildet på skjermen former seg raskt og helt klart og tydelig får jeg sendingene fra Normanna teateret inn. I dag spiller de den nye versjonen av Peer Gynt. Juster, som er en av tidens store klassikere spiller overbevisende, selv jeg må smile når han går ut på scenen, slår ut med armene og utbryter: « Ford fra Drammen, Buick fra Oslo suste fram og tørna sammen !» Hva ? - - - røde lys på instrumentbordet viser at kraften er borte, maskinen synker ! I synsranden ser jeg Frantz Josefs land og raskt legger jeg om kursen. 60 000 - - - 40 000 - - - 10 000 - - - 4000 - - - 100 fot ....... der lander jeg. Maskinen raser bortover, pløyer opp bakken og stopper. Enda jeg er matt etter turen hopper jeg straks ut. Huff, der ser jeg knokler, de samler seg , reiser seg, kroppen, ansiktet, alt tar form. ÅÅåå det er Marheim, min gamle lærer fra gymnaset! Jeg flykter i panikk, - snubler ...... en sviende smerte .....alt blir svart.

Jeg kommer til meg selv igjen .... i gryta .....Rundt meg danser svarte kannibaler. De har kniver og gafler i hendene. Skal jeg spises? Så blir alt svart. Igjen våkner jeg ............. i senga, dyvåt!

Sannhetens øyeblikk 1999

Inngangen til eventyret.JPG

Inngangen til Eventyret

           Kabinen i Concorden.JPG                                                                                                                                                                                             

Trang kabin

 

Det er mandag, datoen 19 april 1999. Verken Kari eller jeg lider av noen «mandag mårra blues », men heller av forventningens brus. Vi sitter her i 60 000 fot, jeg i cockpiten og flyr 2,5 ganger lydens hastig het, og selv om utetemperaturen er 53 kuldegrader er temperaturen på vingeforkantene og nesa 127 varmegrader og på grunn av det har flyets lengde øket med 6 tommer ! Vi fornemmer jordens krumming. Styrmannen har tatt fram approach plate for landing og vi reduserer hastigheten til Mach. 1,6 og starter nedstigning, ikke til Frans Josefs Land , men til J.F.Kennedy flyplassen i New York. Vi flyr Concorde! Concorden er i dag 30 år gammelt og allerede i 1969 var den på vingene og min skolestil « mareritt anno 1980 » hadde stort sett vært 10 år forsinket. Snakk om framskritt i vår levetid ! Men la oss gå noen timer tilbake i tid.

 

 

Det har vel for de fleste av oss vært en drøm å kunne fly med Concorden, kanskje særdeles for oss som hadde flyvingen i blodet..... bare en gang ! Som sagt så gjort.

 

Denne mandags morgen går vi inn på Terminal 4 på Heathrow, forventningens time har kommet, den er skyhøyt over par og det kiler i maven og det blir noen tårer i øyekroken. Kari ser på meg og spør om jeg er dårlig, det blir med et fåret smil og et nei! Vi sjekker inn vår lette bagasje og blir møtt av BA`s blide og servicevennlige personale som tar bilettene og skjønner dette er vår første flight supersonic. Så bærer det opp til Concorde Lounge der du serveres med alt din gane måtte begjære, noe tørt , men mest vått.

Jeg setter meg i en sofa og venter, det kommer en annen og setter seg ved siden av oss. Han smiler litt beskjedent og henter seg sin te. Vi veksler blikk. Det er den byråkratiske statssekretæren i den morsomme engelske serien « Javel herr Minister » Jeg venter han sier noe tilsvarende for jeg føler mange likhetspunkter akkurat nå med hans minister!

 

Vi blir kalt opp til avgang og går inn i flyet som er smalt med to seter på hver side av midtgangen og som tar bare 100 plasser. Det er mye ledig plass i dag. En flyvertinne ønsker oss velkommen og spør om vi ønsker noe å drikke før take - off. Det blir foreslått champagne.

Kari i Concord.jpg

 

 Kari i Concorden med en drink. Legg merke til at vinduet ikke er stort større enn glasset

 

Motorene starter og i motsetning til senere er de stille og vi takser til bane 27L. Det er to jumbojets foran og snart er det vår tur. Turtallet øker, bråket blir øredøvende, bremsene slippes og du kjenner du blir presset ned i setet. På 30 sek har vi akselerert fra 0 til 400 km/t ,Ved 195 knots roterer vi (tar av ) og når du ser ut av de små vinduene som er litt mindre enn en vanlig konvolutt er flyet innhyllet i en hvit tåke, compressability tilsvarende det du ser når jagerfly svinger skarpt - det er fabelaktig å registrere det. Ved 1000 fot reduseres motorkraften p.g.a. støybegrensning og med en hastighet på 720 km/t stiger vi med 1,2 km i minuttet til 25 000 fot. Nå er vi over Bristol Channel og vi kan gå igjennom lydmuren og med afterburners (større motorkraft ) øker vi hastigheten til Mach 1.7 ( Mach 1 er lydens hastighet ) I cabinen er det mye støy men ingen krusning i våre champagneglass og nå kommer menyen. Skal det være en roasted og røket Haddoc fisk i sennepsaus og nye poteter etter en Hors -D`æuvre med mango, grapefruit, pinapple etc. og etterpå en ostetallerken og kaffe og sjokolade ? Ja takk Vinkartet var heller ikke til å kimse av !

 

Skippern, Geoff Mussett kommer ned til oss og vi prater litt om de tekniske detaljer, motorer, hastigheter osv. og etter forutgående forespørsel til BA blir jeg invitert til cockpit.

Concord system operatørs panel.JPG

Systemoperatørens arbeidsplass                                                                                                 

 

Den er spennende med mye av den tids teknikk og motorinstrumenter i eget consoll og forøvrig kjente navigasjonssystemer.

 

I 60 000 fot over Atlanteren og i cocpitten på en CONCORDE

Scan10007.JPG

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 Vi har i mellomtiden nådd 43 000 for og påny øker motorkraften å vi stiger til 50 000 fot til Mach. 2 og derfra med cruise climb til 60 000 og til opp mot Mach. 2,5 .

 

 

                                         

 

 

  Vi er på 57 300 fot og hastigheten er mach 2,1 og vi er i cruise climb til 60 000

 

Concord cockpit.JPG

 

Jeg titter litt skjelmsk ut over himmelhvelvingen, må liksom se etter, men kan ikke til høyre se noe til Frantz Josefs land.

Heldigvis ! Nå stiger temperaturen på skroget og i den høyden flyr vi i bare i 15 mil før motorene reduseres og vi synker ned til New York med overlydshastighet til vi når kysten og går subsonic. Vi går inn for landing på J.F.K med høy nese setter vi oss og med kraftig oppbremsing henger i i sikkerhetselen til vi går av banen og takser inn til pieren. Det er en forunderlig følelse å sitte som på et akebrett å vite at dette er realitet, komme så høyt at man fornemmer jorden krumming mens man inntar en bedre lunsj, å ta av klokken 10;30 og se solen på himmelen høyt over deg, for å lande i New York kl.9;05 og se solen lavt på himmelen og vite at vi har vært noen av de få som istedenfor å ha sett solen gå ned i vest ,har sett den sette i øst.

 

Det er morgen, hotellrommet er komfortabelt og vi våkner - i senga - uten mareritt, snarere motsatt, for i går fløy vi våre drømmers flytur.

 

Det er ikke for ingenting at British Airways med sin superb service og sin framtidsrettethet er stolte av sin Flight BA 001 Heathrow - J.F. Kennedy

 

Når man nå etter et spenn på 50 år ser tilbake på de vyer og drømmer man hadde er mye blitt realiteter, ikke som mareritt om nødlandinger og dets like, men som sikkert et transportmiddel. Måtte de vi også kunne lære oss å leve i fred.

 

Gunnar Eigil Støltun mai 1999